Furu er et stort, eviggrønt bartre som under gode vekstforhold, og når trærne står i tette bestand, kan bli drøyt 30 m høyt. På store trær er stammene rette, og de har i toppen en skjermformet krone med relativt få, men kraftige greiner. Eldre trær slutter å vokse i høyden, men breier seg i stedet ut til sidene slik at kronen får en typisk flat form. Som ung er barken tynt papiraktig og lysebrun eller rødlig, men med alderen blir den grov og gråbrun av farge. De 3-7 cm lange nålene er stive og snodde, blålige eller grågrønne av farge. De sitter parvis på kortskuddene, og faller av etter 2-5 år. Hann- og hunnblomster sitter på det samme treet. Hannblomstene er svovelgule, sitter ved basis av de nye årsskuddene og produserer enorme mengder pollen om våren. Hunnblomstene sitter i spissen av årsskuddene og er kulerunde, ½ cm lange og mørkerøde. Etter pollineringen bøyer hunnblomstene seg nedover, vokser i et år og blir 3-6 cm lange, harde, grønne, eggformede kongler på korte skaft. Når konglene er to år gamle er de blitt noe lengre og spissere, frøene er blitt modne og konglen åpner seg. Frøene har en tynn vinge som gjør at de lett spres med vinden. Det pleier å være rik blomstring på furutrærne med 3-5 års mellomrom.

På vindutsatte steder og høyt til fjells får furutrær gjerne en forvridd form. Furutrær i de nordlige delene av landet er en variant som kalles lappfuru (Pinus sylvestris var. lapponica). Disse trærne kjennetegnes av en smal krone, og at baret sitter i mer tydelige kranser. Nålene hos lappfuru er stivere og bare 2-4,5 cm lange, og de sitter på treet i 6-9 år.

På samme måte som med gran (Picea abies), er furu avhengig av mykorrhiza (samliv med sopp), og dette bidrar til å øke treets evne til å ta opp mineraler og næringsstoffer fra jorda. Furutrær kan bli svært gamle, opptil 700-800 år.

Furu er utbredt i store deler av Europa og i de vestlige og nordlige områdene av Asia. I Norge finner man furu over nesten hele landet, bortsett fra i ytre strøk av Troms og Finnmark. Furu er et skogdannende tre opp til ca. 1000 moh., mens enkeltindivider kan vokse helt opp til 1700 moh. Furua er svært hardfør, den tåler godt vind, og kan vokse på de aller tørreste og mest karrige stedene, samtidig som den også klarer seg på temmelig fuktige torvmyrer. Voksestedet må imidlertid være både lyst og luftig.

Pini aetheroleum (furunålsolje): Eterisk olje som destilleres fra nåler, unge greiner og kongler fra furutreet. Oljen er fargeløs eller blekt ravfarget og har en skarp, frisk, søt og balsamaktig duft. Den virker kraftig antiseptisk og blir mye brukt som ingrediens i desinfeksjonsmidler, vaskemidler, duftspredere og i parfymevarer, særlig badesalt og såper. Oljen er ikke giftig, men bør i aromaterapi ikke brukes i sterkere konsentrasjon enn 3 %. Enkelte kan reagere med allergiske hudreaksjoner på oljen.

Terebinthinae aetheroleum rectificatum (renset terpentinolje): Eterisk olje fra terpentin.

Pini pyroleum (tjære): Utvinnes ved tørrdestillasjon av bark og harpiksrik ved av furu, og brukes en del til ulike midler mot hudsykdommer.

Årsskudd som samles i tørt vær om våren og nåler som samles i vekstsesongen blir vanligvis brukt friske eller tørket til urtete og siruper. Innerbark som skal brukes til mel kan samles fra våren og fram til midtsommer. Barken tas helst fra de øvre delene av felte trær, der barken ennå er grønn. Den grove ytterbarken fjernes og innerbarken behandles for å fjerne mest mulig av den bitre harpiksen før barken tørkes og lagres.

Når man påfører furustammer sår, skiller treet ut kvae (terpentinbalsam), en klebrig blanding av eterisk olje og harpiks som størkner når den kommer i kontakt med luft. Ved destillasjon blir terpentinbalsamen skilt i terpentinolje og kolofonium. Den eteriske terpentinoljen inneholder mest av stoffene alfa-pinen og beta-pinen, mens kolofonium inneholder harpikssyrer (vesentlig pimarsyre), og brukes i medisinen i plastre, salver og bandasjer.

Nåler og kongler av furu inneholder 0,3-0,5 % eterisk olje, harpiks, bitterstoffglykosidet pinipikrin, organiske syrer, garvestoff, flavonoider, et acetofenon (picein), sukker (fruktose mm.), sukkeralkoholer og vitamin C. Furubar får høyere innhold av vitamin C vinterstid, og innholdet øker jo lengre nord man kommer. Den eteriske oljen består av terpener (kamfen, dipenten, fellandren, pinen, sylvestren), alkohol (borneol), seskviterpen (kadinen) og estere (bornylacetat, terpinylacetat) som gir den karakteristiske duften.

Kvae fra furutrær inneholder 15-33 % eterisk olje og 65-85 % harpiks. Den flyktige oljen (terpentinolje) består av alfa- og beta-pinen, delta-karen, kamfen, fellandren og limonen. I harpiksen finnes harpikssyrer som isopimarsyre, abietinsyre m.fl.

Veden inneholder lignaner (bl.a. pinoresinol), flavonoider, stilbener (pinosylvin) og fenol. I furubark finnes ca. 17 % garvestoff og bitterstoff. I den saftige innerbarken finnes glykosidet koniferin, sukker og organiske syrer.

Unge skudd og nåler av furu er bitre, aromatiske og varmende. De virker mildt slimløsende, svettedrivende, urindrivende, astringerende, antiseptisk, bakteriedrepende, nervestyrkende, hudirriterende og stimulerende på blodsirkulasjonen lokalt.

Tjære, terpentinolje og furunålsolje virker antiseptisk, desinfiserende, avgiftende, sirkulasjonsfremmende, antirevmatisk, smertestillende, slimløsende, hostelindrende, åndedrettstimulerende, urindrivende, beroligende, avslappende, hudirriterende og kan brukes som middel mot innvollsorm.

I form av urt, eterisk olje eller tjære brukes furu både innvortes og utvortes. Plager som kan behandles med furu er urinveisinfeksjoner, blærekatarr, nyrebekkenbetennelse, prostatitt, væskeansamlinger, slimdannelser i luftveiene, sår hals, hoste, kikhoste, bronkitt, lungebetennelse, høysnue, astma, forkjølelse, influensa, bihulebetennelse, dårlig blodsirkulasjon, tretthet, urinsyregikt, verkesår, brannsår, frostskader, svulster, herpes, skabbeksem, utslett, hudparasitter, innvollsorm, revmatiske smerter, isjias, leddbetennelse (artritt), muskelsmerter, spenninger, forstuinger, forstrekkinger, nevralgier, nervøs utmattelse, tretthet, stress, dårlig konsentrasjon og skjørbuk.

Furu har vært i utstrakt bruk i folkemedisinen i århundrer, og kan anvendes på mange måter også i våre dager. Den medisinske virkningen til furu er for en stor del knyttet til de desinfiserende og antiseptiske egenskapene til den eteriske olje, og til garvestoffenes sammentrekkende virkning.

Om våren kan unge furuskudd spises friske eller brukes til te. På grunn av deres høye innhold av vitamin C, var de tidligere en viktig medisin mot skjørbuk. Et avkok av unge skudd eller lett knuste nåler av furu kan drikkes mot urinveisinfeksjoner, forkjølelse og andre luftveislidelser. Det er viktig at vannet koker innen man legger i nålene, for da beholder man størst mengde vitamin C i drikken. Avkok på furubar, gjerne blandet med bar av einer (Juniperus communis), kan også brukes i badevannet ved urinsyregikt og revmatisme, og er dessuten anvendbart til sårvask eller kroppsvask, eller i liniment eller omslag ved mindre nevralgiske smerter.

Bark og kvae av furu har vært mye brukt som sårmiddel. Den tynne og myke barken fra unge furukvister kan legges på som et plaster med innerbarken mot såret og festes med et klede. Ung, gjennomsiktig kvae har kraftig bakteriedrepende effekt og kan has direkte på sår, mens gammel og hard kvae må smuldres opp før den kan legges på. Kvae eller opphakket bark kan blandes med smør, talg eller annet fett til en sårsalve som virker desinfiserende og sammentrekkende på sårflatene.

Tjære fra furu

Tjære fremstilles ved tjærebrenning, som er tørrdestillasjon av harpiksrik furuved. Dette har vært gjort i stort omfang rundt om i landet i århundrer. Et restprodukt ved tjærebrenning er trekull. Furuved som er gjennomtrukket av harpiks finnes særlig i stubber og skadde trær, og kalles tyri, spik eller feitved. Når et furutre blir skadet, beskytter det seg mot råte ved å produsere mye harpiks, og slikt naturlig impregnert trevirke blir av snekkere brukt på steder der trevirket kan være utsatt for å råtne, som i vinduskarmer og vindussprosser. Tjære brukes i hovedsak for å impregnere treverk, f.eks. båter og tømmervegger, men har også medisinsk anvendelse. Av tjære kan man koke bek, som brukes av bl.a. skomakere og trebåtbyggere.

I både folkemedisin og veterinærmedisin var tjære fra furu tidligere et mye brukt legemiddel. Den kunne anvendes utvortes som et antiseptisk middel på verkesår, eksem, utslett og hudparasitter, og blandet med fløte var den gjerne en ingrediens i sårsalver som ble brukt på brannsår, frostskader, svulster, verkesår, hudsykdommer, herpes og skabb. Hvis man lar tjære ligge i kaldt vann i et døgn får man tjærevann, en klar væske som tidligere ble ansett nærmest som et universalmiddel, og som både kunne drikkes og brukes utvortes.

Terpentin er en olje som kan trekkes ut av harpiksen fra furu. Denne oljen kan has i kokende vann, og dampen inhaleres ved astma, bronkitt og kikhoste. Å bruke en terpentinklut på brystet er et populært kjerringråd ved luftrørskatarr og lungesykdommer, og å tilsette terpentinolje til badevannet er et godt middel ved revmatisme. Det som blir igjen av harpiksen når terpentinoljen er fjernet, kalles kolofonium, og har vært brukt medisinsk i salver, plaster og bandasjer. Kolofonium blir dessuten brukt til å smøre fiolinbuer med, samt i lakk, ferniss og papirlimindustrien.

Eterisk olje av furu

Ved vanndampdestillasjon av nåler og kongler av furu utvinnes en eterisk olje som kalles furunålsolje, og som bl.a. brukes i farmasøytiske og kosmetiske produkter. Oljen brukes også i aromaterapi og påvirker da i første rekke luftveiene. Furunålsolje virker styrkende på lungene og renser brystet og halsen for slim. Oljen brukes derfor ved infeksjoner i luftveiene, som hoste, forkjølelse, influensa, bronkitt og astma. Den er også fin å bruke til dampinhalasjon ved forkjølelse og halskatarr. Furunålsolje stimulerer blodsirkulasjonen og lymfesystemet, og kan brukes i massasjeoljer ved revmatisme, leddbetennelser, forstuinger og forstrekkinger, i tillegg til at den hjelper til å rense ut giftstoffer fra kroppen. Oljen anvendes svært ofte i antiseptiske hosteremedier, som pastiller og hostesaft.

De antiseptiske egenskapene til furunålsolje gjør at den også kan ha en gunstig virkning på urinveiene, særlig når den brukes i et bad. Det kan derfor være en nyttig olje ved urinveisinfeksjoner som blærekatarr, nyrebekkenbetennelse og prostatitt. Ved bruk i badekaret vil den også kunne lindre smerter og verk som man måtte ha etter å gått eller stått mye. Furunålsolje virker nervestyrkende og brukes i aromaterapien også ved nervøs utmattelse, stressrelaterte problemer, dårlig konsentrasjon og tretthet, samtidig som den bidrar til å gi fred i sinnet når man er stresset. Oljen virker hudirriterende og stimulerer den perifere blodsirkulasjonen, og kan derfor være nyttig å anvende i ulike kremer mot revmatisme, artritt, nevralgier og milde muskelsmerter.

Til aromaterapi bruker man 30-40 dråper furunålsolje i 100 ml baseolje, som kan være oliven-, avokado-, mandel- eller hvetekimolje. Furunålsolje kan anvendes på samme måte som terpentinolje til inhalasjon ved influensa, bihulebetennelse og bronkitt. Da bruker man 10 dråper olje i et kar med kokende varmt vann, eller man drypper noen dråper på badstuovnen.

Bachmiddelet PINE

Dr. Edward Bach lagde en blomsteressens av furu som han kalte PINE. Den kan brukes av personer som sliter med skyldfølelse, selvbebreidelse og liten selvtillit. Disse personene stiller store krav til seg selv, men uansett hva de gjør, føler de at de kunne ha gjort det bedre. Middelet PINE kan hjelpe dem til å forstå at alle til tider kan gjøre feil, og hvis vi lærer av feilene kan det faktisk være nyttig.

Furubark som mat

Innerbarken på stammer og grove greiner av furu kan tørkes og males til barkemel som kan blandes med vanlig mel og brukes til brødbaking. Dette ble særlig gjort i år med lite mat. Selv om furubark anses som mindreverdig i forhold til bark av alm (Ulmus glabra), ble den tidligere mye brukt. Det skyldte nok hovedsakelig at furu i de fleste strøk av landet var mye lettere tilgjengelig enn alm.

Annen bruk av furu

Furutrær er med sin rette vekst og sterke ved et viktig trevirke når det trengs styrke og holdbarhet, f.eks. til båter, master, hus, møbler, riveskaft og andre redskaper. På grunn av harpikslukten egner furu seg dårlig til å lage oppbevaringskar for mat og melk. Furu kan brukes til fremstilling av papirmasse, og er dessuten verdifull som ved. Tyrifliser ble i eldre tid lagt mellom tøy i klesskap for å holde møllen borte. Furukvae har vært brukt både som tyggegummi og tetningsmiddel.

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Å innta furuskudd i begrensede mengder som mat eller urtete om våren bør ikke by på problemer. Langvarig bruk eller inntak av store doser av furupreparater kan gi nyreskader. Terpentinolje inneholder kolofonium som kan gi kraftige allergiske hudreaksjoner. Personer som er ømfintlige for kolofonium bør ikke anvende preparater som inneholder furu.

Eterisk olje av furu må ikke brukes innvortes uten kyndig veiledning, og oljen bør ikke inhaleres hvis man har akutte betennelser i de øvre luftveiene. Furunålsolje er ikke giftig, men den bør ikke brukes på pasienter med hjerteproblemer eller som har lever- eller nyreskade. Oljen må doseres forsiktig under graviditet. Ved utvortes bruk av furunålsolje må man også utvise forsiktighet, da olje påført over store hudområder kan trekke inn i kroppen og være skadelig for nyrene og sentralnervesystemet.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.