Polygonatum er ei planteslekt med omkring 50 arter av flerårige vekster som finnes utbredt i Europa, Asia og Nord-Amerika. Slektsnavnet Polygonatum kommer fra de greske ordene polys, som betyr mange, og genu, som betyr kne eller ledd, og viser til de leddete rhizomene. Kantkonvall er en av mange, temmelig like arter som dyrkes som prydplanter på grunn av sine bøyde stengler med vakre, hengende, klokkeformede blomster. Kantkonvall ble beskrevet som en medisinsk urt allerede i oldtiden, og i Kina går bruken tilbake til det første århundre etter Kristus.

Mange Polygonatum-arter brukes medisinsk rundt om i verden, hovedsakelig på grunn av deres mykgjørende og nærende egenskaper. De har alle omtrent den samme medisinske kraften. I Norge finnes tre arter, kantkonvall (Polygonatum odoratum), storkonvall (Polygonatum multiflorum) og kranskonvall (Polygonatum verticillatum). I tillegg brukes en krysning mellom kantkonvall og storkonvall (kjempekonvall, Polygonatum x intermedium) mye som hageplante, og denne kan man også finne forvillet. Alle de tre rene artene har vært anvendt i folkemedisinen og til mat her i landet. I Nord-Amerika finnes arten Polygonatum biflorum, som tradisjonelt har vært mye brukt av ulike indianerstammer.

I litteratur som gjengir folkemedisinsk bruk av planter er det ikke bestandig enkelt å skille mellom hva som gjelder kantkonvall og informasjon som dreier seg om storkonvall, men det har ikke så mye å si da begge artene synes å ha temmelig like medisinske egenskaper. Begge artene har en krypende jordstengel, og tilveksten som skjer hvert år danner et nytt ledd på denne knudrete jordstengelen. Bakover på rotstokken kan man se arr etter tidligere års blomsterstengler. Arrene kan minne litt om avtrykket av et gammeldags segl og dette er bakgrunnen for at planten på norsk også er blitt kalt kong Salomos segl. Salomos segl går også igjen i navnet på plantene i mange andre språk. Ifølge en gammel legende skulle det segllignende arret være et tegn som den vise Salomo satte på planten for å bekjentgjøre at den var i besittelse av store krefter. Man mente bl.a. at roten hadde evne til å sprenge i stykker det den kom i berøring med, og Salomo skulle ifølge legenden ha brukt roten til å sprenge med da han bygde tempelet sitt.

Kantkonvall i folkemedisinen

Med bakgrunn i rotstokkens oppsvulmede ledd, skulle kantkonvall ifølge signaturlæren hjelpe mot leddsykdommer og vann i kneet. I norsk folkemedisin har rotstokken av kantkonvall vært mye brukt i omslag på sår, senestrekk, forstuinger og beinbrudd. Den ble enten anvendt i form av en salve, kokt av rotstokken i usaltet smør eller tykk fløte, eller bare kokt alene til en grøt. Allerede Dioskorides hevdet at kantkonvall kunne lege sår og beinbrudd, og under hele middelalderen ble den knuste roten brukt utvortes ved beinbrudd både i Europa og Asia. Også bruken mot senestrekk skal være meget gammel og tilhørte den greske oldtidsmedisinen. At kantkonvall ble anvendt mot senetrekk også i Norge, gjenspeiles i lokalnavnene sintogsrot, sintøygsrot og svintogsrot, som har sin opprinnelse i de norrøne ordene "sin" (som betyr sene eller senetråd) og "toga" (som betyr dra, slite eller tøye). Her i landet kan det se ut som det var vanligst å bruke kranskonvall (Polygonatum verticillatum) i forbindelse med senestrekk, noe som kan henge sammen med at arten har større utbredelse og var lettere å få tak i enn kantkonvall og storkonvall.

I russisk folkemedisin har en fortynnet saft fra den friske roten blitt brukt utvortes for å minske fregner og andre misfarginger av huden. En renset ekstrakt eller tinktur av den tørkede urten skulle være enda mer effektiv til dette formålet. Forskning utført ved Academy of Sciences in Russia har vist at et avkok av den tørkede roten også er effektiv ved behandling av magesår og sår på tolvfingertarmen.

Alle de tre norske Polygonatum-artene (kantkonvall, storkonvall og kranskonvall) får bær som regnes for giftige, og de er enkelte steder blitt kalt for ormebær. Det finnes noen eksempler på at disse bærene har vært brukt i folkemedisinen. I Telemark har de vært lagt på brennevin og inntatt mot tannverk. Fra Bergen fortelles det at de ble kokt til grøt og lagt på som omslag på verkefingrer.

Bruk av kantkonvall i vestlig urtemedisin

Kantkonvall er en bittersøt, styrkende urt som virker slimløsende, lindrer irritert eller skadet vev, demper betennelser og bidrar til å fjerne giftstoffer fra kroppen. Innholdsstoffene inkluderer stivelse, saponiner, slim, garvestoffer, sukker og organiske pigmenter. Disse stoffene gir kantkonvall urindrivende, blodsukkersenkende, astringerende og sårhelende egenskaper. I vestlig urtemedisin brukes urten innvortes primært ved hoste og irritasjoner i fordøyelseskanalen, men bare under legetilsyn. Utvortes anvendes den på skrammer, hemoroider, revmatisme, beinbrudd, forvridninger, eksem og andre hudplager.

Bruk i kinesisk urtemedisin

I kinesisk medisin regnes kantkonvall som en urt med svakt kald energi og søt smak, og med virkning på meridianene Lunge og Mage. Urten "nærer yin", "fukter ved tørrhet" og virker styrkende på energien. Den brukes ved "tørr hete" i Lunge og Mage. Urten er anvendbar ved impotens, ufrivillig sædavgang og hyppig vannlating hos menn. Dessuten ved appetittmangel, dårlig fordøyelse, magesår og sår på tolvfingertarmen og tretthet på grunn av dårlig ernæring. På samme måte som i vestlig og ayurvedisk medisin, anvendes urten også i kinesisk medisin ved beinbrudd. Roten brukes ellers innvortes ved hjertesykdommer, tuberkulose, tørrhoste, tørr hals hos diabetikere, irritabilitet, tørste og for å fremme sekresjonen av kroppsvæsker.

Rhizomene graves opp om sommeren eller høsten og brukes friske i tinkturer og linimenter, eller tørkes for bruk i avkok og som pulver. Rhizomene kuttes i biter og brukes upreparert eller ristet med honning. I Kina er vanlig daglig dosering for innvortes bruk 10-15 g rot kokt i vann. For å "fjerne hete" og "nære yin" brukes roten ubehandlet. For "påfylling av yin" brukes roten ristet. I Kina produseres drogen hovedsakelig i provinsene Hebei og Jiangsu.

Kantkonvall i ayurvedisk medisin

I ayurvedisk (indisk) medisin brukes roten av kantkonvall som et foryngende og afrodisierende middel. Urten er en av åtte slags røtter (de fleste fra planter i liljefamilien) som brukes i et middel som kalles ashtavarga. Det er kjent i ayurvedisk medisin for å fremme fertiliteten, gjenskape seksuell potens, øke dannelsen av sædceller, øke melkeproduksjonen hos ammende og fremme helbredelsen av alvorlige sykdommer som tuberkulose og blødninger som skyldes svakhet i nyrene.

Kantkonvall kan vise til mykgjørende og nærende egenskaper på samme måte som rødalm (Ulmus rubra) og roten av valurt (Symphytum officinale), og kan brukes på tilsvarende måte som disse urtene. Urten virker styrkende på Pitta og Vata. Som et styrkemiddel kan man ifølge ayurvedisk medisin ta tre gram pulverisert rot to ganger daglig, blandet med varm melk og en teskje ghee (klarnet smør).

Kantkonvall som mat

Kantkonvallens rotstokker er rike på stivelse, og særlig fra Finland er det kjent at de har vært brukt til å drøye brødmelet med. Pulveriserte rotstokker av kantkonvall skulle passe spesielt godt til flatbrød, og slikt brød ble både godt og nærende. I Tyrkia spises de unge, spede skuddene som en erstatning for asparges. En nordamerikansk konvall-art som er meget stivelseseholdig, Polygonatum biflorum, har vært mye brukt som matplante av indianerne.

Dyrking av kantkonvall

Kantkonvall kan dyrkes i en fuktig, næringsrik jord i halvskygge, eller i solen hvis roten står kjølig. Formeres med frø som sås om høsten, eller ved deling tidlig på våren. Planten er hardfør og kan dyrkes over store deler av Norge.

Urten blir i våre dager ikke brukt innvortes i vestlig urtemedisin. Inntak av store doser (særlig av bærene) kan være skadelig. I kinesisk urtemedisin er urten kontraindikert hos pasienter med svakhet i Milt med fuktig slim.

Chelidonsyren som finnes i kantkonvall kan ha lokalirriterende effekt på slimhinnene, noe som kan gi kvalme og brekninger. Bærene inneholder digitalislignende glykosider, men man må innta temmelig mange bær for å bli forgiftet. Forgiftningssymptomer er mage- og tarmforstyrrelser, hallusinasjoner og forstyrret puls.

Halvorsen, Roger: Sinkurot, et gammelt lokalt plantenavn fra Drangedal, litt mer om artene i storkonvallslekta Polygonatum og om gamle navn og folkemedisinsk bruk.  Blyttia 65 (2007) s.122-132.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.