Blant de busk- og treaktige Salix-artene, er selje den mest utbredte i Norden. Som tre kan selje bli inntil 10 meter høyt, med bred krone og stammediameter på opptil én meter, men arten kan også opptre som storvokste busker. Stammer og greiner har lysegrå bark og gulrød kjerneved. Årskvistene er grålodne, mens eldre greiner er grågrønne til olivengrønne. Vinterknoppene beskyttes av et eneste stort, hvelvet knoppskjell. Bladene er 5-10 cm lange, elliptiske til omvendt eggforma, bredest på midten, med runde tenner eller ujevn kant. På oversiden er bladene nesten snaue og blankt mørkegrønne, mens undersiden er blekgrønn og krushåret. Bladene er tykke, først myke, men til slutt læraktige. De nyreformede ørebladene er relativt store, og har tenner i kanten. Blomstene sitter i valseformede rakler på korte skaft, hann- og hunnrakler på hver sine trær.  Etter blomstringen dannes det på hunnplantene smale, 4-10 mm lange, grågrønne og tett hårete kapsler på 2-3 mm lange skaft. Seljen blomstrer før løvsprett i april-mai. Hvis man feller en selje vil det fra stubben raskt skyte en mengde meterlange, storbladete skudd, men selje danner aldri rotskudd.

Selje er utbredt i størstedelen av Europa og tilgrensende deler av Asia. Arten er vanlig i nesten hele Norden, men selv om nordgrensa er i Hammerfest, har selje noe begrenset utbredelse i Finnmark. I Sør-Norge kan selje finnes opp til 1350 moh. Selje er et lyskrevende treslag som forekommer på innmark og i utmark, ved skogbryn, på bergskrenter, i gamle grustak, langs strender, bekkekanter, grøfter og veikanter, og i skog som ikke er for tett.

Av selje og andre Salix-arter (pil og vier) er det primært barken som anvendes medisinsk. Knopper, rakler og unge, helt ferske skudd og blad kan spises.

I barken til selje, pil- og vierarter finnes det salisylater i varierende mengde, i gjennomsnitt ca. 0,5 % i frisk bark. Barken inneholder også mye garvestoff. I bladene finnes flavonoider som rutin, cynarosid, quercetin og luteolin.

Smertestillende, febersenkende, betennelseshemmende, astringerende (sammentrekkende), blodstillende, sårhelende, desinfiserende og antirevmatisk.

Feber, hodepine, tannpine, artritt, revmatiske smerter, menstruasjonssmerter, muskelsmerter, ryggsmerter og andre smerter, infeksjoner, hudbetennelser, verkesår, skader, urinsyregikt, forkjølelse, influensa, blødninger, utflod, vorter, sår hals, halsbrann, mageproblemer, matforgiftning, diaré, nattsvetting og hetetokter i klimakteriet.

At barken på Salix-arter har smertestillende virkning og virker febernedsettende, var kjent allerede av de greske oldtidslegene Hippokrates og Theofrastos. Selv om det ikke er mye å finne i eldre nordisk litteratur om bruk av seljebark mot smerter, er det trolig at man også i vår del av Europa kjente til denne virkningen og brukte det som et husråd. Fra andre land vet vi at folk på landsbygda tygde på bark av pil for å lindre hodepine og tannverk. 

Videre er det kjent at seljebark ble brukt som et sammentrekkende (astringerende) middel for å stanse blødninger og diaréer, og at samene anvendte seljebark ved forkjølelse. Utvortes ble uttrekk av barken brukt til å vaske sår, og i våte kompresser ved mindre hudbetennelser, skader og verkesår. Ved vaginalt utflod kunne man bruke uttrekket til vask eller sittebad. Et middel mot vorter ble laget av seljebark i eddik.

En kilde for salisylsyre

Planteslekta Salix er stor, og i Norge inneholder den ved siden av selje en rekke pil- og vierarter. Alle artene i slekta inneholder salisylater (f.eks. salicortin, salicin og tremulacin) i større eller mindre grad. Stoffet salicortin blir i planten, eller etter at stoffet er inntatt, hydrolysert til forbindelsen salicin, som videre omdannes til sukker og saligenin. Etter at saligenin er tatt opp i blodstrømmen, blir det i leveren oksydert til det velkjente smertestillende og febersenkende stoffet salisylsyre.

Det er i første rekke ulike pilarter som hvitpil (Salix alba) og rødpil (Salix purpurea) som har vært brukt til utvinning av salisylsyre. Disse to artene er ikke opprinnelig viltvoksende i Norge, men har vært plantet mange steder. Hvis man ønsker å høste bark fra en viltvoksende norsk Salix-art for å dra nytte av de medisinske egenskapene til salisylsyre, er selje et naturlig valg, men hvis man ferdes i fjellet kan man også benytte ulike vierarter. Det er imidlertid stor forskjell i mengden salisylater i vierne. Tygger man på en kvist at lappvier (Salix lapponum), vil denne ha en lite utpreget smak fordi den inneholder lite salisylater, mens den nærstående arten sølvvier (Salix glauca) inneholder fem ganger så mye salisylater som selje, og har en besk og snerpende smak. Man kan på den måten smake seg fram til den mest effektive vieren. Denne smaksforskjellen er nok grunnen til at dyr som beiter på vier i fjellet, som moskusen på Dovrefjell, foretrekker lappvier framfor sølvvier. Mjødurt (Filipendula ulmaria) er en annen viltvoksende norsk plante som inneholder salisylater, og det var fra denne arten at salisylsyre først ble isolert.

Salisylsyre er forløperen for legemiddelet acetylsalisylsyre. Det var i 1899 at firmaet Bayer i Tyskland introduserte dette legemiddelet, som er et syntetisk stoff som ligner salisylsyren som ble utvunnet fra barken av piletrær. Aspirin er blitt et generelt navn på medisiner med acetylsalisylsyre. Det er altså et kunstig stoff som ikke forekommer i naturen, og er et av de mest brukte medisinske stoffene i verden. Acetylsalisylsyre virker febernedsettende, antirevmatisk og smertestillende, og er det virksomme stoffet i velkjente medisiner som Albyl-E, Dispril og Globoid.

Med bakgrunn i at selje og andre Salix-arter er en kilde til salisylsyre, kan bark av disse plantene være et aktuelt middel ved leddgikt og revmatiske plager, særlig når rygg, knær og hofter er angrepet. I kombinasjon med andre urter vil Salix-bark kunne lindre betennelser og hevelser, og gi større bevegelighet i smertefulle og stive ledd. Preparater som inneholder ekstrakt av slik bark tas ellers ved feber, forkjølelser, mindre infeksjoner, akutte og kroniske revmatiske plager, mild hodepine og smerter som skyldes betennelser.

Bark av selje har også et høyt innhold av garvestoffer, og ble tidligere brukt for å stanse indre blødninger. Garvestoffene gjør at et avkok av barken kan brukes som gurglevann ved sår hals, og drikkes mot halsbrann, mageproblemer og matforgiftning. Urten kan også dempe nattsvetting og hetetokter i klimakteriet.

En fordel med å bruke seljebark eller mjødurt i stedet for det syntetiske stoffet aspirin, er at urtene ikke virker blodfortynnende og irriterende på magesekken, noe som er vanlige bivirkninger ved acetylsalisylsyre. Men hvis man er blitt anbefalt å bruke aspirin som blodfortynnende middel, kan man ikke erstatte den medisinen med bark av Salix-arter. Den smertestillende virkningen av seljebark er langsommere, men varer lengre enn den man oppnår med acetylsalisylsyre. Aspirin har imidlertid den fordelen at man er mer sikret en virkning. Bruker man bark av selje eller vierarter, er man dessuten avhengig av at det finnes nok vennlige tarmbakterier til å omdanne barkens komponenter til smertestillende forbindelser.

Barken og bladene av osp (Populus tremula) har også et høyt innhold av salicin og salicortin, og kan brukes på samme måte som seljebark. Den pilearten som har høyest innhold av salicin, er visstnok rødpil (Salix purpurea), og i våre dager er det denne arten som primært dyrkes for å utvinne salisylsyre til medisin.

Anvendelse og dosering av selje

En urtete av seljebark kan lages ved å tilsette 2-3 g knust eller pulverisert bark til en kopp kaldt vann. Dette varmes opp til kokepunktet og får trekke i fem minutter før barken siles fra. En kopp av denne teen drikkes 3-4 ganger om dagen ved mindre revmatiske plager, hodepine og febertilstander, men kan også brukes ved betennelser i fordøyelsessystemet.

Det går også an å lage tinktur av seljebark. Tidlig på våren bruker man en skarp kniv og flekker av barkstrimler fra ikke alt for tykke greiner, gjerne fra seljetrær som er felt. Barken har man på et glass, fyller på med 40 % sprit til den er dekt, og lar det stå mørkt i en måneds tid før man siler fra barken og heller tinkturen på flaske. Av denne tinkturen kan man bruke en teskje i litt vann tre ganger daglig når man trenger et middel for å lindre smerter og betennelser. Tinkturen kan f.eks. brukes mot hodepine, revmatiske smerter, muskelsmerter, ryggsmerter, menstruasjonssmerter, urinsyregikt, forkjølelse, influensa og idrettsskader.

Selje som mat og dyrefôr

Seljen blomstrer med vakre gåsunger tidlig på våren, og pollen fra selje er en viktig matkilde for insekter innen andre planter begynner å blomstre.

Seljekvister med løv på har blitt tørket og brukt som dyrefôr, men har visstnok ikke særlig stor næringsverdi. Som mat for mennesker kan knopper om vinteren og unge rakler om våren kokes og spises, eller kanskje helst blandes med andre ingredienser i supper og gryteretter. Selv om svært unge blad og myke årsskudd har en besk smak, kan også disse spises friske, eller de kokes til en grønn masse som spinat. Bastlaget i barken kan tørkes, males og brukes til å drøye melet med, men i tidligere tider da man anvendte barkmel, var det helst bark av alm (Ulmus glabra) og furu (Pinus sylvestris) som ble brukt til dette formålet.

Praktisk anvendelse av selje

Veden i selje er hard, seig og elastisk, og er blitt brukt til redskaper som riveskaft og ljåorv. Da trevirke av selje ikke inneholder harpiks og derfor ikke setter smak på mat, ble det også brukt til oppbevaringskar for matvarer, som melkekar og smørbutter. Lange, ferske årsskudd av selje er myke og kan på samme måte som pil brukes til kurvfletting. Barken er seig og kan også brukes til å lage bast for fletting. Den inneholder mye garvestoffer og ble derfor også anvendt til garving. Samene har brukt seljebark til garving av reinskinn. Fra Sverige er det angitt at man på 1800-tallet brukte barken til farging av ull og lin, og den ga en svart farge. De ullhårete seljeraklene kan tørkes og brukes som "tennbriketter".

På samme måte som med aspirin, kan selje gi allergiske reaksjoner hos personer som er sensitive for salisylater. Selje og andre Salix-arter bør ikke brukes samtidig med preparater med acetylsalisylsyre. Gravide og ammende må bruke urten bare i samråd med lege. Ved langvarig bruk eller ved høyere doser enn anbefalt, vil Salix-bark kunne gi irritasjoner i fordøyelseskanalen, kvalme og forstoppelse. Ut over det som er nevnt, er det ikke angitt noen kontraindikasjoner eller bivirkninger når urten brukes forskriftsmessig.

Kommersielle produkter med Salix-bark bør inneholde en standardisert ekstrakt av fenolglykosid (beregnet som salicin), og ikke pulverisert urt, som i tilfelle vil inneholde bare små mengder av de aktive innholdsstoffene per kapsel eller annen enhet. Vær oppmerksom på at man ikke kan erstatte aspirin med selje for å oppnå en antikoagulerende virkning.

Burton-Seal, Julie & Matthew Seal: Backyard Medicine. Harvest ang Make Your Own Herbal Remedies.  New York, Skyhorse Publishing 2009.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.