OR |
Alnus spp. |
Det
finnes to viltvoksende arter av or i Norge, SVARTOR (Alnus
glutinosa) og GRÅOR (Alnus incana). Artene
har like medisinske egenskaper og omtales derfor sammen på denne siden. |
|
ANDRE NORSKE NAVN |
Older,
orr, ær, ørder, årdder m.fl. (navnene blir brukt både på svartor og gråor). |
|
VITENSKAPELIG NAVN
/ SYNONYMER |
SVARTOR: |
Alnus glutinosa
(L.) Gaertn. |
Alnus rotundiflolia
Mill. |
Alnus vulgaris
Hill. |
Betula alnus var.
glutinosa L |
Betula glutinosa
(L.) Lam. |
GRÅOR: |
Alnus incana
(L.) Moench. |
|
NAVN
SVARTOR PÅ ANDRE SPRÅK |
SVENSK: Klibbal
/
Al / Alder / Grönal. |
DANSK: Rødel. |
ISLANDSK: Rauðelri
/ Rauðölur. |
FINSK: Tervaleppä. |
ENGELSK: Black
alder / Common alder / European alder / European black alder. |
TYSK: Schwarz-Erle
/ Rot-Erle / Schwarz-Eller. |
FRANSK: Aune glutineux / Aulne commun / Aulne glutineux
/ Vergne / Verne. |
SPANSK: Aliso
/ Alno / Humero. |
|
NAVN
GRÅOR PÅ ANDRE SPRÅK |
SAMISK: Leaibi. |
SVENSK: Gråal
/ Alder / Arre / Vital. |
DANSK: Hvidel
/ Gråel. |
ISLANDSK: Gráelri
/ Gráölur. |
FINSK: Harmaaleppä. |
ENGELSK: Grey
alder / Gray alder / Mountain alder / European alder / Speckled alder. |
TYSK: Grau-Erle
/ Weiss-Erle. |
FRANSK: Aune blanchâtre / Aulne blanc / Aulne blanchâtre
/ Aulne de montagne. |
|
FAMILIE |
Bjørkefamilien (Betulaceae). |
|
|
|
BOTANISK
BESKRIVELSE |
Både svartor og
gråor er raklebærende løvtrær som blomstrer på bar kvist tidlig på
våren, gråor gjerne noen uker før svartor. På samme måte som hos
bjørk (Betula spp.), har oreartene
uanselige blomster samlet i egne hann- og hunnrakler, som sitter på
samme treet. Hos svartor har hunnraklene lang stilk, mens den er
kort eller mangler hos gråor. I motsetning til hos bjørk, får
oreartene forvedete, konglelignende fruktstander med skjell som ikke
faller av. Disse såkalte orekonglene blir hengende på treet lenge
etter at frøene er spredt.
Trær av svartor kan
bli 30 m høye, oppnå en stammediameter på 80 cm, og bli inntil 120
år gamle. Trærne har mørk bark og glatte knopper. De har
karakteristiske blad som er omvendt egg- eller hjerteformet, og
avrundet eller innbuktet i spissen. På undersiden har bladene
rustbrune hårdotter i nervevinklene, men er ellers glatte. Som unge
er bladene klebrige (glutinosa = klebrig).
Gråor er mer
buskaktig enn svartor, men kan danne inntil 20 m høye trær og få en
stammediameter på 50 cm. Stammen har glatt, gråhvit bark (incana
= gråhvit), bladene er eggformede og tilspissete, og hårete på
undersiden. Krysninger mellom svartor og gråor forekommer i naturen.
På orerøttene finner
vi noen korall-lignende knoller som er dannet av en stålesopp (Schinzia
alni) som lever i symbiose med or, og denne har evne til å ta
opp nitrogen direkte fra lufta. På denne måten dekker oreartene sitt
behov for nitrogen på en lettvint måte. Mens andre løvtrær får gule
og røde blad om høsten fordi trærne bryter ned viktige
næringsstoffer i bladene og trekker dem tilbake til greinene, kaster
or bladene grønne når høsten kommer, da de ikke trenger å spare på
disse stoffene. Og siden oretrær gir fra seg mye nitrogen til jorda,
vil de virke jordforbedrende, noe som gjør at det ofte er en frodig
og artsrik undervegetasjon i oreskoger. |
|
|
UTBREDELSE |
Svartor
finnes i nesten hele Europa (unntatt i de nordligste områdene),
Russland (inkludert Sibir), vestlige Asia og Nord-Afrika, og er
introdusert og delvis naturalisert mange andre steder, bl.a. i
Nord-Amerika. Svartor er mer varmekrevende enn gråor, og finnes i
Norge østafjells og i kyst- og fjordstrøk nordover til
Nord-Trøndelag, men er sjelden i innlandet. Arten vokser på myr og
på fuktig grunn i skog, langs elve- og innsjøbredder. Svartor kan
også vokse i vann, og kan på flate strender danne en form for
sumpskog.
Gråor er utbredt i
Nord-, Mellom- og Øst-Europa, og i det nordlige Asia. I Norge er
gråor den vanligste av de to oreartene, og er ofte skogdannende i
fuktige lier og langs elver. Gråor er mer hardfør enn svartor, og
arten er utbredd over så å si hele landet, unntatt lengst nord på
Finnmarkskysten. Gråor mangler i Danmark og i Sverige sør for
Småland. |
|
|
DROGER
/ ANVENDTE
PLANTEDELER |
Av oreartene brukes
barken (ofte bare innerbarken) og bladene som medisin. Barken på
unge greiner flekkes av om våren når den løsner lett og tørkes for
seinere bruk til avkok, tinktur eller pulver. Bladene plukkes om våren eller
sommeren, og brukes helst friske.
|
|
|
INNHOLDSSTOFFER |
Barken inneholder
bl.a. 10-20 % garvestoffer, lignaner, emodin (et antrakinon),
fenolglykosider, flavonoider, triterpener og fytosteroler (beta-sitosterol,
mm.).
Bladene inneholder
garvestoffer (mindre enn i barken), flavonglykosider, triterpener,
fytosteroler, harpikssyrer, voks, mineralsalter, mm. |
|
|
URTENS
EGENSKAPER OG VIRKNING |
Astringerende
(sammentrekkende), uttørkende, slimhinnesammentrekkende, stoppende,
sårhelende, svettedempende, betennelsesdempende og smertestillende. |
|
|
URTEN
KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER |
Skader, sår, verkesår,
brannsår, gnagsår, hudinfeksjoner, hevelser, svulster,
halsbetennelse, tannkjøttbetennelse, løse tenner, tannverk, hovne
mandler, hemoroider, utflod, fotsvette, revmatisme, magetarmkatarr,
diaré, feber og forkjølelse. |
|
|
 |
Gråor med fjorårskongler. Når bladene er på
dette stadiet er de fine å høste for medisinsk bruk.
|
OR |
Menneskene har gjort
seg nytte av oretrærne i uminnelige tider, og mye tyder på at or i
Norden i hedensk tid hørte til de hellige trærne. Et tysk sagn
forteller at mannen ble skapt fra en ask og kvinnen fra en or, mens
det i en irsk legende sies at den første mannen ble skapt fra en
or, og den første kvinnen fra en rogn.
I deler av Norge kan
man finne begge oreartene på de samme stedene. Her har folk gjerne
kjent til at svartor og gråor er to forskjellige arter, men i den
tradisjonelle anvendelsen av or har man sjelden skilt mellom dem.
Tradisjonell bruk av or
som medisin
Som medisin er friske
oreblad blitt brukt som gromiddel. Omslag av oreblad ble lagt på sår,
men bladene ble også lagt på ved smerter, hevelser, svulster og
betennelsestilstander. Var man sår i skrittet, kunne man også legge på
oreblad, og en kompress av oreblad lagt på brystene ble sagt å redusere
melkeproduksjonen hos ammende mødre. Tørket og pulverisert innerbark ble
strødd på brannsår, og et avkok av orebark blandet med fløte kunne
smøres på gnagsår. Tørket og pulverisert bark har blitt brukt som
barnepudder.
Oreblad lagt i skoene
lindrer sprukken hud og reduserer plagene med fotsvette. Dette skyldes
de svettedempende egenskapene til garvestoffene, som det finnes mye av i
or. Å bruke oreblad i skoene når man var trøtt i føttene ble anbefalt
allerede av Plinius.
Å legge tørkede oreblad i madrassen var tidligere et husråd mot
revmatisme.
Aktuell medisinsk
anvendelse av or i våre dager
Et avkok av orebark
inneholder garvestoffer og antrakinoner, som gir det en astringerende
(sammentrekkende) og uttørkende virkning og en bitter smak. Det får
slimhinner til å trekke seg sammen og bidrar til å lindre betennelser,
og kan brukes som munnskyllevann eller gurglevann ved tannverk,
tannkjøttbetennelse, løse tenner, halsbetennelse og hovne mandler. Det
kan dessuten anvendes som klyster ved hemoroider, som vask ved mindre
hudinfeksjoner, skader og verkesår, og som sittebad eller underlivsvask
ved utflod. Avkoket kan drikkes i korte perioder ved både akutte og
kroniske betennelser i magetarmsystemet, blødninger i
fordøyelseskanalen, langvarig diaré, feber, forkjølelse og revmatiske
smerter. Hvis avkok av orebark skal brukes innvortes, må man anvende
tørket bark, da frisk bark kan gi brekninger.
Orebark har lignende
virkning som bark av eik (Quercus robur)
og kan brukes som erstatning for denne. Avkok av orebark lages ved å
koke 10 g tørket og knust bark i 2 dl vann i 15 minutter, og dette
avkoket kan så anvendes til gurglevann eller til utvendig sårvask,
gjerne flere ganger daglig. Et varmtvannsuttrekk av oreblad har
lignende, men noe mildere virkning enn avkok av barken.
Andre bruksområder for
or
Tradisjonell anvendelse
av or kan spores langt tilbake i historien. Hvis veden er under vann og
unngår påvirkning fra luften, holder den lenge uten å råtne. Treverket
er derfor blitt brukt til en rekke formål som har med håndtering av vann
å gjøre. Or ble f.eks. brukt som bygningsmaterialer i bruer og sluser,
til vanntønner, vannrenner og pumpestokker. Det sies at deler av Venezia
på 1500-tallet ble bygd på påler av or. Trevirket er fint å bruke til
padleårer, da det ikke tørker opp og sprekker.
En vanlig anvendelse av
trevirket fra or var til tresko, som bl.a. ble brukt av britiske
industriarbeidere. Slike tresko var lette og behagelige å ha på, de
hadde gode støtdempende egenskaper, og siden de var motstandsdyktige mot
vann og fett, varte de lenge. Dessuten bidro garvestoffene i trevirket
til å beskytte føttene.
Trevirke av or setter
ikke smak på matvarer, og or ble derfor gjerne brukt til oppbevaringskar
for melk og smør, og til skjeer, sleiver og trau. Når slike
husholdningsredskaper ble kokt, ble de hvite, harde og nesten
uslitelige.
I tidligere tider kunne
man om sommeren hindre at øl og annet drikke surnet ved å legge
orepinner i det, og man kunne hindre at smøret harsknet ved å stikke
pinner av or i det. Ofte ble oreløv brukt som underlag ved lagring av
ost, sikkert fordi slikt løv ble ansett å kunne skremme unna rotter og
mus. Oreblad i fôret til dyrene ble ellers ansett for å være bra mot
innvollsparasitter, og fra 1700-tallet vet vi at svartorblad ble gnidd
inn i pelsen på hester for å frastøte fluer. Tidligere ble oreblad
samlet mens det var dogg på dem og plassert rundt om i huset for å rense
det for lopper, noe som skjedde ved at de små krypene ble tiltrukket av,
og satte seg fast på de klebrige bladene, som etterpå kunne sopes sammen
og kastes ut, med loppene på lasset.
Oreved blir ansett for å
være godt brensel, men ikke fullt så god som bjørk
(Betula spp.). Trevirket i or er mykt, bøyelig og lett å kløyve.
Ved av svartor er hardere og fastere enn av gråor, og gir derfor mer
varme. Tørr oreved gir et utmerket trekull, som tidligere var etterspurt
til produksjon av krutt. Da årringene i trevirket er lite markerte og
nesten ikke synlige, er or godt egnet til treskjæring.
De konglelignende
hunnraklene til både svartor og gråor er dekorative, og kan gjerne
brukes i tørrblomstdekorasjoner. Når disse "konglene" er grønne og
umodne, kan de tørkes og brukes på samme måte som galler på
eik (Quercus robur) til framstilling
av blekk. Bark og blad av or har vært brukt til garving av skinn og
farging av ull og lær. Or kan gi rød, brun, grå eller svart farge,
avhengig av om man anvender bark eller blad, og hvilket beisemiddel
man bruker til garnet. Samene brukte å tygge på orebark for å bruke
spyttet til å farge lær- og hornarbeider røde.
|
|
Advarsler,
bivirkninger og kontraindikasjoner
Inntak av or bør unngås under graviditet
og amming. Hvis man inntar et preparat med orebark under amming, vil
det kunne føre til at produksjonene av brystmelk minsker eller
stopper opp. Ellers er det
ingen rapporter om kontraindikasjoner eller bivirkninger når bark og
blad av svartor eller gråor brukes forskriftsmessig. Inntatt i
høyere doser enn anbefalt, kan or forårsake irritasjoner i
fordøyelsessystemet med diaré, kramper, kvalme og brekninger, eller
urten kan gi forstoppelse. |
|
|
|
KILDER |
Barker, Julian: The Medicinal Flora of Britain & Northwestern Europe.
Kent, Winter Press 2001. |
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of
Herbs & Their Uses. London, Dorling Kindersley 2002. |
Carlberg,
Birgitta: Nyttevekster i ny og gammel tid.
Oslo,
J.W. Cappelens Forlag 1981. |
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter.
Oslo, N. W. Damm & Søn 2003. |
Esplan,
Ceres: Helbredende urter. København,
Hernovs Forlag 1981. |
Forlaget Det
Beste: Våre medisinske planter.
Oslo, Det Beste A/S 1984. |
Gifford, Jane: The Celtic
Wisdom of Trees. London, Godsfield Press Ltd. 2006. |
Hatfield, Gabrielle:
Hatfield's Herbal. London, Allen Lane 2007. |
Jonsson,
Sune: Blomsterboken. Markens urter, lyng og trær.
Oslo, Teknologisk Forlag 1983. |
Källman, Stefan: Vilda
växter som mat och medicin. Västerås, ICA bokförlag 2006. |
Lindman, C. A. M.:
Nordens Flora 3. Oslo. Gyldendal Norsk Forlag 1977. |
Ljungqvist, Kerstin:
Nyttans växter. Dals Rostock, Calluna Förlag 2006. |
More, David & John White: Trær i Norge og Europa. Oslo, N.W. Damm & Søn a.s
2005. |
Príhoda, Antonín, Ladislav Urban & Vera
Nicová:
The Healing Powers of Nature. Leicester, Blitz Editions 1998. |
Ryvarden, Leif (fagredaktrør):
Norges planter 1. Oslo. J.W. Cappelens Forlag AS 1993. |
Skard, Olav: Trær, røtter i kulturhistorien.
Oslo, Landbruksforlaget 2002. |
Skenderi, Gazmend:
Herbal Vade Mecum. 800 Herbs, Spices, Essential Oils, Lipids Etc.
Constituents, Properities, Uses, and Caution. Rutherford, New
Jersey, Herbacy Press 2003. |
Stuart, Malcolm: The
Encyclopedia of Herbs and Herbalism. London,
Orbis Publishing 1979. |
Volák, Jan & Jiri Stodola: The Illustrated Book of Herbs.
London,
Caxton
Editions 1998. |
Williamson, Elisabeth M.: Potter's Herbal Cyclopaedia.
Essex, Saffron Walden 2003. |
|
|
 |
VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved
bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for
eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten
eller preparater hvor urten inngår.
|
©
Urtekilden |
Tekst
og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken
elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden. |
Denne siden
ble sist endret 15.05.2022 |
Indeks norske navn |
Indeks vitenskapelige navn |
|
|
|