Kaneltreet blir 8-18 m høyt hvis det får lov til å vokse fritt. Kronen er tett med hengende greiner også langt ned på stammen. Treet er alltidgrønt og har 7-18 cm lange lysegrønne, motsatte, eggrunde til elliptiske, spisse, seige og skinnende blad med 3-5 kraftige buenerver og oljekjertler som vises som små prikker. Barken er gråbrun eller grågul og glatt på overflaten. Blomstene er små og blekt gule, og sitter i rikt forgreinete blomsterstander i bladhjørnene. Både blomster og blad sender ut en særpreget duft. Kanelfrukten er et lilla til svart bær, ca. 1 cm i diameter, som inneholder et enkelt frø. På Sri Lanka blomstrer kanelen i januar og fruktene er modne seks måneder seinere.

Hvis barken av treet skal brukes til å fremstille krydderet kanel, beskjæres treet 10-15 cm over bakken når det er 3-4 år gammelt. Fra stubben skyter det fram nye skudd, hvorav man lar 4-6 vokse i ett eller to år før de høstes. De er da ca. 2 m lange og noen centimeter i diameter, og høstes to ganger årlig (i mai og oktober) på den tiden sevjen går slik at barken lett kan løsnes fra veden. Skuddene befris for sidegreiner og blad, og det korkaktige ytre laget av barken skrelles av med spesielle kniver. Deretter skaves den løvtynne innerbarken av i ca. 30 cm lange bånd som pakkes lufttett og får gjære lett over natten. Når de seinere begynner å tørke, ruller de seg sammen til små rør, som på engelsk kalles quills. Mange rør stappes inn i hverandre, de små innerst og de store og fineste ytterst, til meterlange kanelstenger. Deretter ferdigtørkes de på en luftig og skyggefull plass. Under tørkingsprosessen endres fargen til gulbrun, og kantene ruller seg sammen mot midten. Etter tørkingen ordnes de i bunter og eksporteres. Den ekte kanelstangen består således av mange, løvtynne barkstykker stappet i hverandre, mens kanelstenger fra andre arter alltid består av ett barkstykke som er betydelig tykkere. Arbeidet med å høste kanelbark utføres på Sri Lanka av en bestemt kaste, kanelskraperne, med mange generasjoners erfaring og kunnskap om yrket. Det latinske navnet for kanel, canelia, betyr faktisk bare rør.

Ekte kanel har en lys brunlig farge og regnes som den beste og dyreste kanelen, mens den nærstående arten kassiakanel (Cinnamomum aromaticum) regnes som en "dårligere" kanel. Denne arten har et barklag som er 1-2 mm tykt, barken er betydelig mørkere i fargen enn ekte kanel, og består av ett sammenrullet barkstykke. De to kaneltypene kan også skilles fra hverandre på bruddflaten, som hos ekte kanel blir uregelmessig med rester av bastfibre, mens kassiakanelen har en helt glatt bruddflate.

Kaneltreet hører opprinnelig hjemme på Sri Lanka (kalt Ceylon i kolonitiden), sørvestlige India og det sørligste Burma. hvor treet vokser vilt i fjellskogene og dyrkes i kystområdene. Noen regelrette dyrkinger ble imidlertid ikke anlagt før på 1770-tallet, for fram til da fikk man kanel bare fra viltvoksende bestander. Sri Lanka har alltid huset de største dyrkingene i verden og det er tilfelle også i dag. Ekte kanel dyrkes nå også andre steder, særlig i India, Kina og Brasil, og på Madagaskar, Seychellene, Martinique, Guyana, Sumatra, Vestindia og andre tropeøyer. Kanelbark har vært anvendt som krydder i India og Kina i flere tusen år. Også de gamle egypterne kjente til kanel og brukte det både i drikkevarer og som legemiddel.

Cinnamomi cortex: Kanelbark. Lysebrune biter av tørket bark rulles inn i hverandre slik at de blir lange, tynne stenger. Kanelbark brukes hel eller oppmalt som krydder, eller til urtete og tinktur (kaneldråper). Kanelolje er en eterisk olje som utvinnes ved vanndampdestillering av både bark, smågreiner, blad, skudd og røtter. Den tørkede innerbarken inneholder 0,5-2,0 % av en gul eller brungul eterisk olje med en bitter, varm og krydret lukt, og som består av 50-75 % kanelaldehyd. Bladoljen er brungul og inneholder 70-95 % eugenol, som har stor anvendelse ved fremstilling av syntetisk vanillin. Barkoljen brukes mest som krydder i mat og drikker, og til ulike farmasøytiske preparater. Næringsmiddel-, parfyme- og medisinindustrien anvender både kanel og kanelolje i sine produkter. Den eteriske oljen som utvinnes fra barken er mer irriterende på slimhinner og hud enn kanelbladoljen, og skal ikke lenger brukes i hudkremer og parfymer da den kan gi etseskader. Kanelbarkolje kan imidlertid gjerne brukes i en aromalampe for å gi julestemning.

Det finnes en mengde kanelsorter i handelen som det er vanskelig å angi opprinnelsen til. Den kanelen vi får her i landet, stammer fra flere forskjellige plantearter. Den fornemste er ekte kanel eller ceylonkanel som fås fra Cinnamomum verum. Også kassiakanel eller kinesisk kanel (C. aromaticum), padangkanel eller malabarkanel (C. burmannii) og flere andre er i handelen, ofte uten at arten er spesifisert.

Kanel eksporteres i stenger som er opptil 1 meter lange og 1 cm tykke. En stang består av 8-10 barkstykker som er rullet sammen. På utsiden er kanelstengene blekbrune, på innersiden mørkebrune. Stengene har en sterk og eiendommelig, men behagelig duft og aromatisk, søtaktig smak som er lett brennende. Malt kanel har bedre kvalitet jo lysere den er i fargen. Den mister ganske raskt aromaen, så det er best å kjøpe malt kanel i små mengder om gangen. Hele kanelstenger fås kjøpt i enkelte butikker, og hvis de oppbevares i lufttett emballasje beholder de aromaen i 2-3 år. De øvrige kanelsortene som brukes er fra bark der ytterbarken ikke er fjernet, og barkbitene er grovere og rullet enkeltvis. Barken sorteres etter tykkelse og størrelse, og i Europa er det for det meste dårligere kvaliteter som forhandles.

Opprinnelig ble kanelbark høstet fra viltvoksende trær, men seinere begynte man å dyrke kanel i såkalte kanelgårder, mest i form av tre meter høye busker, da den beste kanelen kommer fra unge, høyst tre år gamle skudd. Frøene sås blant skyggefulle trekulturer, og når planten har nådd en viss høyde, omplantes den til kanelgården. Kaneltreet krever varme og fuktighet, og gjennomsnittstemperaturen skal være omkring 30 °C.

Kanelbark inneholder 0,5-2,5 % eterisk olje med kanelaldehyd (65-80 %), transkanelsyre (5-10 %), benzaldehyd og furfurol (aldehyder), linalol (en alkohol), eugenol og safrol (fenoler), cymen, dipenten, fellandren og pinen (terpener). Kanelaldehyd og eugenol utgjør hovedkomponentene i oljen. I kanel finnes videre garvestoffer, kumarin (lite i ekte kanel), kalsiumoksalat, mineraler (bl.a. kalsium og jern), vitamin C og K, sukkerstoffer, stivelse, slimstoffer, gummi og harpiks.

Omfatter både kanel som krydder og medisin, og eterisk olje av kanel: Aromatisk, søt, varmende på fordøyelseskanalen, fordøyelsesfremmende og luftdrivende (karminativ), beroligende, nervestyrkende, krampeløsende, smertestillende, svettedrivende, febersenkende, antiseptisk, markfordrivende, bakteriehemmende, sopphemmende, virushemmende, betennelseshemmende, immunstyrkende, stimulerende, generelt styrkende, oppkvikkende, energigivende, blodomløpsstimulerende, blodfortynnende, blodåresammentrekkende (astringerende), sårrensende, blodsukkersenkende, blodtrykksenkende, kolesterolsenkende, antioksidant, kvalmedempende, brekningshemmende, stoppende ved diaré, hjertestimulerende, åndedrettsstimulerende, menstruasjonsfremmende, styrker livmorens sammentrekninger i forbindelse med forløsning, oppløftende ved depresjoner og erotisk stimulerende (afrodisiakum). 

Omfatter både kanel som krydder og medisin, og eterisk olje av kanel: Innvortes ved dårlig fordøyelse, appetittløshet, lettere kramper i magetarm-området, oppblåsthet, mye tarmgass, kolikk, irritabel tarm, diaré, forstoppelse, kvalme, sjøsyke, oppkast, innvollsorm, anoreksi, candida-infeksjon, forkjølelse, influensa, hoste, katarr, slimhinnebetennelser, høyt blodsukker, insulinresistens, prediabetes, diabetes type 2, dårlig blodomløp, kalde hender og føtter, høyt blodtrykk, revmatisme, revmatoid artritt, muskelsmerter, menstruasjonskramper og andre underlivsproblemer hos kvinner, svettetokter, feber, impotens, utmattelse, kraftløshet og frossenhet etter alvorlig sykdom eller vedvarende stress.

Utvortes ved kutt, sår, bitt og giftige insektstikk, hodelus, skabb, betente hudplager, kviser, trøske, fotsopp og andre soppinfeksjoner, tannkjøttsykdommer, tannpine, betente mandler og revmatisme.

Kanelslekten (Cinnamomum) tilhører laurbærfamilien (Lauraceae), som omfatter ca. 2000 arter og hovedsakelig finnes i tropene. Mange arter i laurbærfamilien er verdifulle nytteplanter, slik som laurbærtreet (Laurus nobilis) og avokado (Persea americana). Slekten Cinnamomum består av ca. 110 arter av busker og trær som er utbredt i Asia, Australia og på Fiji. De fleste artene inneholder eteriske oljer og har aromatisk bark.

På verdensmarkedet forekommer det i våre dager særlig to typer kanel, ceylonkanel eller ekte kanel, og kassiakanel. Den førstnevnte får man fra arten Cinnamomum verum (syn. C. zeylandicum), mens det av kassiakanel finnes tre typer som kommer fra tre ulike Cinnamomum-arter. De ulike typene av kanel kan være temmelig forskjellige med tanke på kjemisk sammensetning, smak og medisinsk virkning. Ekte kanel finner man sjelden i butikkhyllene i våre dager, da den er nesten helt erstattet av kassiakanelen, som er betydelig billigere på grunn av at den er enklere å dyrke og gir større avkastning. Med tanke på smaken, har ekte kanel en søt og lys aroma, mens kassiakanel er mer krydret og skarp. Kokker foretrekker ofte kassiakanel til kjøtt og supper, og ekte kanel til desserter. I urtemedisinen brukes de to artene til de samme formålene, og gjerne om hverandre.

Et krydder med en lang og rik historie

Den rike historien til dette aromatiske krydderet strekker seg så langt tilbake som til 2700 år før vår tidsregning, da kanel først ble omtalt i kinesiske tekster. I litteraturen oppgis det ofte at kanel har blitt brukt av egyptere og kinesere i flere tusen år. Det vi imidlertid vet er at kanel nådde Egypt og Europa på 600-tallet f.Kr. ved at den ble fraktet av arabiske sjøfarere fra India og Ceylon til Saba i det sørlige Arabia. I Det gamle testamente omtales kanel som det fornemste av alle krydder og ble brukt som gave til guder og fyrster. I bibelsk tid var kanel mer enn et krydder, den ble brukt til å lage røkelse og hellige oljer for religiøse ritualer, som medisin og i parfymer, og egypterne brukte kanel i oldtidens balsameringsblandinger. På 1100-tallet anbefalte Hildegard av Bingen (1098-1179) kanel som et "universelt krydder for bihulene" og for å behandle forkjølelse, influensa, kreft, og "indre forfall og slim". I våre dager brukes kanel mest som et smakfullt krydder, men forskning har vist at de anvendelsesmåtene som gamle dagers urteleger og Hildegard kjente til stemmer, nemlig at kanel kan beskytte mot infeksjoner, feber, dårlig fordøyelse, diaré og menstruasjonsproblemer, i tillegg til en rekke andre kroppslige plager.

Også i våre dager inngår kanel i røkelser, og innen folkemedisinen har den alltid spilt en viktig rolle. Kanel virker kraftig antiseptisk og astringerende, hjelper fordøyelsen og er virksom mot sjøsyke og kvalme. Dessuten har kanel vært brukt som et afrodisiakum, da duften oppfattes som sexy. I mange sammenhenger er det de rene kaneloljene som brukes. De utvinnes gjennom vanndampdestillasjon av både bark og friske blad, og har stor anvendelse, ikke bare i kryddersammenheng, men også ved parfyme- og medisinproduksjon. Tidligere var det ikke uvanlig at både likører og brennevin ble krydret med kanel. I Mexico, som er en av de største importørene av ekte kanel, drikkes den med kaffe og i sjokolade, og man lager teer med kanel.

En viktig urt i krydderhandelen

Til Vest-Europa ble kunnskapen om kanel og andre orientalske krydder spredt først under middelalderen. Krydder ble mer og mer ettertraktet, men var dyre og vanskelige å få tak i. Å ha kontroll over krydderhandelen var tidligere ensbetydende med økonomisk oppsving. I 1536 okkuperte portugiserne Ceylon (nå Sri Lanka) for å skaffe seg monopol på handelen med ceylonkanel, som ble ansett å ha en betydelig finere aroma enn kassia og derfor betinget en mye høyere pris. Med samme formål la hollenderne beslag på øya i 1656 og de holdt ut til 1796, da engelskmennene kastet dem ut og innlemmet Ceylon i det britiske imperiet. På slutten av 1700-tallet ble det imidlertid plantet trær av ekte kanel også i India, på Java og Seychellene, og monopolet på denne eksklusive kanelen kunne dermed ikke lenger opprettholdes. Først i 1948 ble Sri Lanka en egen stat og kunne ta hånd om handelen med kanel selv. 

Kanel som medisinplante.

Dette aromatiske krydderet er et utmerket varmende og styrkende middel som jager forkjølelse, frossenhet og en rekke kulderelaterte plager på flukt. Urten stimulerer blodomløpet, særlig til fingrer og tær, og brukes ofte i kombinasjon med ingefær (Zingiber officinale). Samtidig vil kanel bidra til å øke livskraften og virke som et styrkemiddel for hele kroppen. Kanel er varm og stimulerende, så den har en tendens til å varme opp fordøyelsen og innvollene, men er også søt og sammentrekkende så den virker nærende og styrkende. Til en varmende kanel-te kan man bruke en liten teskje (0,5-1 g) kanel til en kopp varmt vann og sile teen etter at den har trukket i 10 minutter. Av denne teen kan man drikke én kopp en halv time før hvert måltid. Har man tilgang på en flytende ekstrakt av kanel (1:1 i 70 % etanol), er en fornuftig dosering 20-40 dråper i litt vann. En halv kopp varm kanel-te inntatt 2-3 ganger daglig stimulerer blodomløpet, virker svettedrivende og dermed febersenkende, og kan på den måten både forebygge og helbrede influensa, forkjølelse, katarr, slimhinnebetennelse og andre infeksjoner. Kanel er ellers blitt brukt til behandling av revmatisme, høyt blodtrykk, magesmerter og underlivsproblemer hos kvinner. Å bruke kanel ved langvarige og kraftige menstruasjoner, er medisinsk tradisjon i mange land i Midtøsten. Kanel er også en viktig ingrediens i mange hostesaftoppskrifter. Kanelens medisinske verdi skyldes først og fremst den eteriske oljen, som også har virushemmende egenskaper.

Både ekte kanel og kassiakanel er utmerkede kilder til spormineralet mangan, som er en viktig aktivator for enzymer som er essensielle for å bygge friske bein, i tillegg til andre fysiologiske prosesser inklusive karbohydrat- og fett-metabolismen. Begge artene er dessuten svært gode kilder til kostfiber, jern og kalsium. Kombinasjonen av kalsium og fiber antar man kan være til hjelp for å redusere risikoen for tykktarmskreft og lindre forstoppelse eller diaré.

I ayurvedisk medisin har man lenge brukt kanel for dens antimikrobielle kvaliteter for å støtte immunforsvaret og beskytte mot forkjølelse og influensa. Det er vist at kanel kan hjelpe til å stoppe veksten av bakterier, sopp og gjærsoppen candida.

Å tygge på tyggegummi smaksatt med kanel, eller bare det å kjenne duften av dette søte krydderet, er funnet å øke hjerneaktiviteten. En studie fra 2011 antyder at kanel kan spille en rolle i å redusere kroniske betennelser som fører til ulike nevrodegenerative sykdommer, slik som Alzheimers sykdom, Parkinsons sykdom, multippel sklerose, hjernetumorer og hjernehinnebetennelse (meningitt).

Kanel er brukbar ved betennelser i hud, bein og ledd. Det har en gunstig effekt ved høyt blodtrykk og til å regulere blodsukkeret, som begge deler kan knyttes til kroniske betennelser. Kanel er også vist å ha en positiv effekt ved behandling av revmatoid artritt. En gruppe pasienter som fikk en daglig dose på ½ g kanel i åtte uker viste betydelig lavere CRP, tumor nekrose faktor alfa, og diastolisk blodtrykk. Disse resultatene indikerer redusert betennelse i tillegg til bedring av opphovna og ømme ledd i kroppen.

En fin urt for fordøyelsen

Kanel er antiseptisk og virker varmende og stimulerende på fordøyelsessystemet, og demper gjæring og gassproduksjon i tykktarmen. Derfor kan krydderet lindre mange fordøyelsesplager, som dårlig fordøyelse, anoreksi, kramper, kolikk, oppblåsthet, mye tarmgass, mageknip, diaré, kvalme og oppkast. Man mener også at kanel bedrer kroppens evne til å fordøye frukt, melk og andre meieriprodukter. Kanel er en vanlig ingrediens i chai (te) blandinger, som tradisjonelt blir drukket etter et måltid for å hjelpe på fordøyelsen. I mange søreuropeiske land er det fremdeles tradisjon å røre ut kanelpulver i varmt vann og gi pasienten som drikke ved diaré. Det er en favoritt-urt å gi til barn med diaré fordi den virker antimikrobielt, smaker godt og på en mild måte styrker tarmene slik at man hindrer uttørking. Kanel virker generelt oppkvikkende når man føler seg slapp og uvel, og kan brukes i behandlingen av kraftløshet hos rekonvalesenter. Garvestoffene i kanel virker sammentrekkende og kan stanse neseblod og kraftig menstruasjon, og lindrer diaré og katarr.

Kanel ved feber

Føler du deg kald? Eller føler du deg varm og kald? Kanel vil på en mild måte fortynne blodet og kan brukes til å øke den generelle sirkulasjonen, og således gi varme til kalde hender og føtter. Den kan også brukes i akutte situasjoner, som forkjølelse eller influensa hvor personen skjelver og føler seg kald. En urtelege anbefaler kanel ved feber når kroppens overflate føles kald og klam, men det er overdreven svetting, i tillegg til diaré. Dette gjør kanel til en ideell urt da den varmer kroppens ytre, stanser overdreven svetting og styrker tarmene. En varm kaneldrikk stimulerer blodomløpet og fremkaller svette, mens kalde kaneldrikker derimot hemmer svettesekresjonen og kan av den grunn brukes ved svettetokter.

Kanel for friske tenner og sunt tannkjøtt

Kanel har en rekke gunstige virkninger på tenner og tannkjøtt. Når den brukes i form av en fortynnet eterisk olje, kan kanel lindre tannpine. Du kan også bruke kanelpulver som tannkrem for å opprettholde friske tenner og tannkjøtt. Fordi kanel styrker vevet og er antimikrobiell, kan den redusere mengden skadelige bakterier i munnen. Urtelegen Anne McIntyre påstår at den eteriske oljen av kanel er en av de kraftigste naturlige antiseptiske stoffene vi kjenner til. De antimikrobielle egenskapene gjør at den er en utmerket medisin for å beskytte mot og dempe en rekke infeksjoner.

Kanel ved diabetes

Kanel er vist å kunne hjelpe til å regulere blodsukkeret, noe som er særlig verdifullt for personer med prediabetes og de som har problem med blodsukkerreguleringen. Ved diabetes type 2 produserer bukspyttkjertelen insulin, men kroppen kan ikke bruke det effektivt for å bryte ned glukose, det enkle sukkerstoffet som gir energi til kroppsfunksjonene. Kanel er blitt vist å normalisere blodsukkernivåene hos type 2 diabetikere ved å bedre effekten til insulinet. 1/8 teskje med kanel ble vist å tredoble effekten av insulinet. Den gjør det delvis ved å senke hastigheten som magen tømmes etter spising, noe som kunne erfares i en studie hvor personer spiste en skål med risengrynsgrøt med eller uten en teskje kanel. Ved å tilsette kanel forsinket man hastigheten på tømmingen av magen og signifikant reduserte hevingen av blodsukkeret. Selv så lite som en halv teskje med kanel om dagen reduserte blodsukkernivåene hos personer med diabetes type 2. Med andre ord kan denne urten hjelpe til å omdanne sukker hos diabetikere som har problemer med å gjøre dette.

For personer med prediabetes eller diabetes type 2 har kanel vist en gunstig effekt når det brukes alene eller i kombinasjon med farmasøytiske diabetes-medisiner. Kanel tåles godt av kroppen, er trygt å bruke, har en god smak og er enkelt å dosere. Selv om du ikke anvender kanel hver dag, har studier vist at jevnlig bruk av kanel i kostholdet har en positiv effekt. Kanel synes å ha en regulerende virkning på glukosen i blodet etter måltider også hos personer som ikke har diabetes eller prediabetes.

Diabetikere kan også redusere risikofaktorene knyttet til hjertekarsykdommer ved å innta så lite som ett gram kanel daglig. I en studie gjennomført av American Diabetes Association ble ulike doser med kanel sammenlignet med placebo for en rekke markører for metabolsk syndrom, et knippe biokjemiske og fysiologiske unormale verdier knyttet til utvikling av hjertekar-sykdommer og diabetes type 2. Pasientene ble gitt doser på 1, 2 eller 3 gram kanel to ganger daglig i 40 dager. Ved slutten av studien viste alle gruppene minskede triglyserider, LDL kolesterol og total kolesterol. Den største mengden kanel ga ikke nødvendigvis de største endringene, da den beste endringen i triglyserider ble sett hos den gruppen som fikk 1 gram per dag, og den største endringen i både total kolesterol og LDL var blant de som fikk 2 gram per dag. Så mer er ikke nødvendigvis bedre. Det beste er å venne seg til å bruke kanel jevnlig.

Utvortes bruk av kanel

Uttrekk av kanel gir et godt antiseptisk vann ved kutt, sår, bitt og stikk, hodelus og betente hudplager. Bland en teskje malt kanel i et glass varmt vann og bruk det som munn- og gurglevann ved tannkjøttsykdommer og gurglevann ved betente mandler.

Eterisk olje av kanel

Eterisk olje av kanel er et kraftig antiseptisk middel som kan inhaleres ved forkjølelse og brystinfeksjoner. Det er en fyldig, aromatisk og varmende olje med oppkvikkende duft som lindrer kvalme. I oljen finnes eugenol som virker bedøvende, og anvendt lokalt kan oljen bidra til å lindre smerter, f.eks. brukt i en salve mot hodepine, leddbetennelser, muskelsmerter og nevralgi, eller for å lamme nerven i en verkende tann. Den er et kraftig antiseptisk middel som motvirker bakterier, sopp og virus, og som forebygger og helbreder akutte infeksjoner, blant annet blærekatarr og kroniske infeksjoner som for eksempel candida og betennelse i mandlene.

Det best utforskede stoffet i kanelolje er kanelaldehyd, som er funnet å være aktivt mot i hvert fall 12 sopper, deriblant Aspergillus nidulans og Penicillum rugulosum. Stoffet er dessuten beroligende, betennelseshemmende og blodtrykksenkende.

Kanelolje i aromaterapi

Kanelolje er en skarp og varmende olje med stimulerende og styrkende egenskaper, og det er en fin olje å bruke til styrking av blodomløpet, åndedrettet og fordøyelsen, samtidig som den virker oppkvikkende på utmattede, trette og frosne mennesker. Kanel er fin å bruke etter nervøs utmattelse, fordi den virker svært energigivende, likeledes virker den også oppløftende på depresjoner og er erotisk stimulerende. Kanel er også stimulerende for immunforsvaret og kan være til hjelp ved ofte tilbakevendende forkjølelser som tretter ut og sliter på kroppen. Oljen kan imidlertid virke irriterende på hud og slimhinner, og må fortynnes godt i en baseolje før den påføres huden. Massasjeoljer bør ikke inneholde mer enn 0,25 % kanelolje (6-7 dråper i 100 ml vegetabilsk olje), og for å fastslå at man tåler den godt, er det lurt å gjøre en prøve på et lite hudområde før man smører den over et stort område av kroppen. Kanelolje bør aldri brukes i ansiktet. Da kanel kan irritere slimhinnene, bør den ikke tilsettes vanlige badeoljer, men kan brukes i fot- og håndbad ved dårlig blodsirkulasjon i ben og armer. Til et slikt bad bruker man noen dråper kanelolje i en teskje baseolje som has i en bolle med varmt vann.

I aromaterapi kombineres kaneloljen gjerne med andre eteriske oljer, og den går spesielt godt sammen med nellik, eukalyptus, virak, sitron, mandarin og appelsin. Kanel virker stimulerende på en treg fordøyelse, særlig når denne er forverret av kald mat, og den styrker peristaltikken hos mennesker som har lett for å få forstoppelse. Når den masseres inn på magen vil de krampeløsende egenskapene bidra til å lindre alle slags fordøyelseskramper, som for eksempel kolikk.

Som et generelt styrkemiddel kan kanel brukes i en olje som masseres inn i korsryggen. Dette bidrar til å styrke binyrene og den generelle vitaliteten, og er også til hjelp ved impotens. Noen dråper fortynnet kanelolje i et liniment er effektivt ved revmatisme og muskelsmerter, særlig når smertene blir verre i kaldt og fuktig vær. Kanel kan da kombineres med eterisk olje av sitron og einer i en baseolje, og oljeblandingen masseres forsiktig på det aktuelle området. Kanelolje er fin å bruke i en oljebrenner eller luftrenser for å rense et rom.

Eterisk olje av kanel er også nyttig mot parasitter, særlig lus og skabb. Mot førstnevnte kan den kombineres med eukalyptus, furu, rosmarin og timian i en blanding som kjemmes gjennom håret. Mot sistnevnte kan den kombineres med bergamott og sedertre og smøres på huden.

På det psykiske plan er kanelolje velegnet hvis man har blitt skuffet over livet og føler at man ikke vil nå sine tidligere mål. Kanskje føler man seg som en outsider, eller til og med kynisk og deprimert. Kanel kan forbinde oss med vår kreative kilde, slik at denne kan bli satt ut i praksis. Bruker man kanel, vil det bidra til å gjenoppvekke interessen og entusiasmen for livet.

Andre anvendelsesområder for kanelolje

Eterisk olje av kanelbark brukes i mat, parfymer og farmasøytisk industri. Den har for en stor del erstattet malt kanelbark i næringsmiddelindustrien, da den kan gi en enhetlig smak til konditorvarer, kjøtt og annen bearbeidet mat. Den tilsettes også matvarer på grunn av sine antimikrobielle egenskaper og at det er en kraftig antioksidant som bidrar til at maten holder seg bedre. Kanelbladolje, som har høyt innhold av eugenol (65-92 %) og som er billigere en barkoljen, blir ofte brukt i matindustrien for å smaksette konditorvarer og for å lage syntetisk vanillin. Et oleoresin fra kanelbark er en ekstremt konsentrert, mørk brun og seig væske som utvinnes ved løsemiddelekstraksjon og brukes til å smaksette kaker og konfekt.

På grunn av sin irriterende egenskap brukes kanelbarkolje minimalt i parfymeindustrien, men den kan bidra til å gi en treaktig undertone til parfymer. Den kan også brukes som en duftingrediens i såper, tannkrem og munnskyllemidler. Også kanelbladolje blir anvendt som duftstoff og antiseptisk ingrediens i såper.

Kanelbark og dens olje benyttes i farmasøytisk industri som en ingrediens i produkter som brukes mot astma, forkjølelse og hoste på grunn av urtens febersenkende og slimløsende egenskaper. Det er også en ingrediens i medisiner for behandling av dårlig ånde, diaré, tarmgass, fordøyelsesubehag, impotens, tyfoidfeber, kvalme og oppkast.

Den kommersielle populariteten til kanel ligger i dens evne til både å fremme og undertrykke smak. Når kanel tilsettes mat som inneholder sukker, gir det en synergistisk effekt som fremhever smaken av søtt. Alternativt kan kanel hjelpe til å maskere uønskede smaker og dufter i mat og medisiner.

Kanelbarkolje har antimikrobiell, antiviral, antibakteriell og sopphemmende virkning, i tillegg til å være en kraftig antioksidant. Den har i lange tider blitt benyttet i tradisjonell østlig og vestlig medisin ved anoreksi, oppblåsthet, dårlig fordøyelse med kvalme, tarmgasskolikk og krampetilstander i fordøyelseskanalen. Den har også blitt brukt utvortes på kviser og for å lindre smertene etter insektstikk. I ayurvedisk og unani medisin har kanelbarkolje blitt brukt som en enkeldroge til behandling av rekke helseplager, som dårlig fordøyelse og metabolisme, tarmbetennelser, mye tarmgass, magesår, oppkast, hemoroider, ereksjonssvikt, munntørrhet, tørste, snue, bihulebetennelse, akutte nervesmerter, blodforstyrrelser, skorpionbitt og tannverk. Kanelbladolje har blitt brukt utvortes ved revmatisme og betennelser. Mot hodelus kan man tilsette 20 dråper eterisk olje av kanel i det siste skyllevannet etter at man har vasket håret, og dette kan også brukes forebyggende.

I 1990 ble innvortes bruk av kanelbark i form av eterisk olje, te eller tinktur godkjent av den tyske Commission E ved appetittløshet og fordøyelsesbesvær som mild diaré, milde krampetilstander i fordøyelseskanalen, oppblåsthet og mye tarmgass.

Kanel i matlagingen

Kanelbarkens aromatiske og litt søte smak gjør den til et anvendelig krydder som kan brukes på ulike måter i kjøkkenet. Malt kanel anvendes til å krydre søte kremer, til baking, i kaker (f.eks. i eplekake), småkaker og forskjellige kanelbrød, og ikke minst blandet med sukker som dryss på grøt. Den milde smaken til kanel gjør at krydderet går særlig godt sammen med sjokolade, epler, bananer og pærer. Man kan bruke kanel i en eplekake eller på bakte epler, på bananer stekt i smør og smaksatt med rom, eller man kan la pærer ligge i rødvin krydret med kanel. I Midtøsten og India brukes kanel også i mange kjøtt- og grønnsakretter. Til kjøttretter med fett kjøtt kan kanel med fordel brukes sammen med nellik og muskat, og anvendt med forsiktighet kan kanel gi en fin virkning også i fiskeretter. Til tyngre retter av kjøtt og ris, er det imidlertid lurt å bruke kassiakanel framfor ekte kanel.

Hel kanel kokes i fruktsupper og marmelader, ved sylting av pærer og som et av krydderne i hjemmelaget likør og gløgg. Kanel er trolig det mest brukte krydderet i Tyrkia og Egypt. I Nord-Afrika og Midtøsten brukes krydderet i kjøttretter, særlig til lam- og geitekjøtt. I Hellas er kanel ofte en av ingrediensene i den velkjente retten moussaka, og er alltid til stede i stifado, som er en oksekjøtt- og løkgryte. India er storforbruker av kanel, der barken inngår i nesten enhver masala. Malt kanel er også en av ingrediensene i ferdiglagde karriblandinger. I Kina og Sørøst-Asia brukes nesten utelukkende kassiakanel. Kassia inngår i kinesisk five spice powder som brukes til en rekke retter, spesielt med svinekjøtt. I retter som skal kokes eller trekkes lenge, kan man med fordel bruke hel kanelstang.

I Mexico brukes kanel til å smaksette kaffe og sjokoladedrikker, mens kanel-te er populært i Mellom- og Sør-Amerika. I Europa har man tidligere smaksatt øl med kanel, og krydderet brukes også ved produksjon av ulike likører.

Den overveiende delen av den malte kanelen som finnes i handelen i Europa er kassiakanel. Men i spesialforretninger er det mulig å kjøpe ekte kanel, som absolutt er å foretrekke fordi den har et større innhold av den fine eteriske oljen som er karakteristiske for kanel, mens kassiakanel har en kraftigere aroma, men ikke den fine fyldige smaken som ekte kanel har. I matlagingen skilles det oftest ikke mellom ekte kanel og kassia, og som krydder brukes de om hverandre. I noen kokebøker anbefales ekte kanel i kaker og desserter og kassia i middagsretter, men de fleste vil kjenne liten forskjell på de to kaneltypene, særlig når de er blandet med andre smaker.

Litt om kumarininnholdet i kanel

Mye forskning har vært gjort på kanelens effekt på blodplatesammenklebing. Kanel bidrar til å fortynne blodet og kan forhindre uønsket sammenklebing av blodplater. Som et antikoagulerende middel er det så effektivt at pasienter som tar blodfortynnende midler blir advart mot å innta kanel i konsentrert form som supplement eller ekstrakter. Kassia har høyere konsentrasjoner av de blodfortynnende kumarinene, noe som gjør det mer fornuftig å bruke ekte kanel.

Kumariner er naturlig forekommende stoffer som finnes i en rekke planter, inklusive kanel, peppermynte, selleri, rødkløver, lavendel og gulrot. Å bruke kumarin i form av kosttilskudd ble forbudt i USA av FDA i 1954, basert på rapporter om leverforgiftning hos rotter (og mulig giftvirkning på leveren hos mennesker). Den vanligste kaneltypen man finner i salg i Vesten er kassiakanel, som inneholder mer kumarin enn ekte kanel. I de dosene med kanel man normalt bruker i maten, er ikke innholdet av kumarin noe å bry seg om, men hvis man tenker på å bruke store mengder kanel i terapeutisk øyemed, bør man velge ekte kanel i stedet for kassiakanel.

I pulverisert form og i kulinariske mengder er kanel verken giftig eller farlig. Allergiske hud- og slimhinnereaksjoner ved kontakt med kanel forekommer hyppig, så krydderet bør ikke anvendes av personer med kjent allergi overfor stoffet kanelaldehyd, eller av personer som lider av magesår. Det er ellers ingen kjente bivirkninger ved anbefalt dosering som krydder.

De ulike kanelsortene inneholder kumariner i større eller mindre grad, og kassiakanel tilhører de med mest kumariner (se omtalen av kurmariner i teksten ovenfor). Tidligere advarsler mot bruk av ekte kanel på grunn av kumarininnholdet er grunnløse, da drogen enten ikke inneholder kumariner eller kun spor av det, til forskjell fra kassiakanel. Derfor medfører et normalt forbruk av ekte kanel ingen fare.

Kanelolje destillert fra bladene er et kraftig antimikrobiotisk middel, men påført ufortynnet direkte på huden kan den gi rødhet og brenning. Hvis kanelolje inntas gjennom munnen i mer enn anbefalt dose, kan den gi kvalme, oppkast og muligens nyreskade. Kanelolje er generelt en kraftig olje som bør brukes med varsomhet og bare i små mengder, og den må ikke brukes av gravide.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.