Benediktinertistel er den eneste arten i planteslekta Cnicus. Det er en ettårig hårete urt som kan bli 70 cm høy. Den har en forgreinet femkantet stengel med rødlig vingekant. Bladene er lansettformede, parflikede, og har torner og hvite nerver. De kan bli 30 cm lange og sitter spredt oppover stengelen. Ved basis av stengelen sitter en rosett med grunnblad. Blomsterkurvene er omkring 2 cm lange og 4 cm brede, og sitter enkeltvis i greinspissene. De gule blomsterkurvene har taggete svøpblad som ender i lange, fiolette torner. Randblomstene er få og ukjønnet, og rørformede på samme måte som de tvekjønnete skiveblomstene.

Benediktinertistel er opprinnelig hjemmehørende i middelhavsområdet og Sørvest-Asia, men er nå vidt naturalisert på tørre områder i lavlandet i Europa, hvor den har kommet fra dyrking som medisinplante i middelalderen. Arten dyrkes fremdeles i Mellom-Europa for den farmasøytiske industrien. Benediktinertistel er dyrket og forvillet også i Sør-Afrika, det sørlige USA og i deler av Mellom- og Sør-Amerika. I Norge blir benediktinertistel enkelte ganger dyrket i urtehager og som prydplante.

Drogen er luktfri, men har en sterk og bitter smak. Bladene kan samles inn flere ganger i året, ved siste innsamling tar man gjerne også med de blomstrende skuddene. Urten tørkes ved ca. 30 °C. Drogen brukes til uttrekk (urtete), flytende ekstrakter og tabletter. Roten kan graves opp og spises.

Benediktinertistel inneholder lignaner (arctigenin, trachelogenin, nortrachelosid, 2-acetylnortrachelosid, og i frukten arctiin), seskviterpene laktoner (cnicin, salonitenolid), triterpener (inklusive α-amyrenon, α-amyrinacetat, α-amyrin, multiflorenol, multiflorenolacetat og oleanolinsyre), flavonglykosider (apigenin, kaempterol, astragalin og luteolin), ca. 0,3 % eterisk olje (som inneholder cinnamaldehyd, cuminaldehyd, citronellol, fenchon og parafiner), mange polyacetylener, fytosteroler (f.eks. n-nonacosan, sitosterol, sitostrylglykosid, stigmasterol) og forskjellige andre stoffer som lithospermsyre, ca. 8 % garvestoffer, harpiks, slim, og mineralene kalsium, kalium, jern, magnesium og mangan. Det viktigste bitterstoffet er cnicin som finnes i en konsentrasjon på 0,2-0,7 %. Den eteriske oljen er vist å ha antiviral og antibakteriell virkning.

Benediktinertistel er i første rekke et bittermiddel. Urten er angitt å ha følgende egenskaper: Appetittstimulerende, stimulerer produksjonen av fordøyelsesvæsker, fordøyelsesfremmende, magestyrkende, leverstimulerende, galledrivende, styrkende, astringerende (sammentrekkende), stoppende (antidiaré), blodstillende, sårlegende, sårrensende, blodrensende, urindrivende, svettedrivende, slimløsende, antiseptisk, antibiotisk, bakteriedrepende, betennelseshemmende, avkjølende, febersenkende, melkestimulerende, menstruasjonsfremmende og slimløsende. I store doser virker benediktinertistel brekningsfremkallende, og den virker avgiftende på kroppen, særlig med tanke på medisinforgiftning og mye avfallsstoffer fra alkohol.

Appetittløshet, dårlig fordøyelse, anoreksi, kramper i fordøyelsessystemet, innvollsorm, diaré, forstoppelse, mye tarmgass, kolikk, dårlig leverfunksjon, opphopninger og opphovning av leveren med influensalignende gjentagende kuldegysninger, gulsott, hepatitt, ødemer, luftveisinfeksjoner, bronkialkatarr, svake lunger, forkjølelse, influensa, vekslende feber og kuldegysninger, malaria, dårlig blodsirkulasjon i hjernen, redusert hukommelse, konsentrasjonsproblemer, senilitet, svimmelhet, tinnitus, frontal hodepine som er knyttet til leverfunksjonen og fordøyelsen, hodepine i tilknytning til hormonubalanser ved menopausen, menstruasjonshodepine, menstruasjonskramper, smertefull menstruasjon, sykelig kraftig menstruasjonsblødning (menorrhagia), for dårlig melkeproduksjon, utflod, artritt, gikt, revmatisme, sår, skader, skrammer, verkende sår, frostknuter, ringorm, angina, HIV, alkoholisme og depresjon.

Det vitenskapelige navnet på denne planten, Cnicus benedictus (= "den velsignede tistel"), forteller at benediktinertistel i eldre tider hadde stor anseelse som legeplante. Til Norden ble planten trolig innført av benediktinermunker, og det er bakgrunnen for det norske navnet. Dioskorides (1. århundre e.Kr.) lovpriste plantens enestående legekraft og magiske evner, og disse egenskapene var allment akseptert i mer enn 1500 år. Når vi vet at Dioskorides primært sammenfattet tidligere legers nedskrevne og overleverte observasjoner og råd, må man regne med at troen på denne plantens utmerkede legende egenskaper går mye lengre tilbake i historien enn Dioskorides selv. Opp gjennom oldtid og middelalder ble anvendelsesområdet for benediktinertistel stadig utvidet, men bruken av urten kulminerer omkring 15-1600-tallet, da de første trykte lege- og urtebøker kom.

I gresk folkemedisin ble urten brukt til å behandle malaria, og det var dessuten en vanlig oppfatning at benediktinertistel kunne kurere epidemiske sykdommer som meslinger, vannkopper, kopper og pest. I 1546 skrev Henrik Smith at vin med pulver av urten hindrer skade av pesten det nærmeste døgnet, selv etter at man er smittet. Noen år seinere, i 1568, skrev Nicholas Turner i urteboken sin: ”Det finnes ikke noe bedre til dype sår og gamle, råtne, betente sår enn saft, avkok, pulver eller vann av benediktinertistel”. Urten hadde ord på seg for å drive ut all gift fra den syke. Dioskorides påstår at bare man holder planten i hånden, er det nok til å motvirke giften av skorpionstikk. I den første tyskspråklige urteboken, en håndskrift fra 1480, nevnes benediktinertistel som avføringsmiddel. Shakespeare skrev på 1500-tallet at planten var den eneste som hjalp mot kvalme. Carl von Linné (1707-1778) beskriver plantens rot som velduftende, at den er svettedrivende og demper utslett, og at den kan brukes ved små blødninger i huden, væskende sår og hodepine.

I middelalderen sto benediktinertistel i Norden høyt i kurs som middel mot innvollsorm. Fra Norge kjenner vi til at urten ble lagt på ormebitt både hos folk og fe. Man mente også at planten kunne virke som et styrkemiddel ved nervøse lidelser og "nervesvekkelser", og i folkemedisinen har benediktinertistel helt opp til vår tid blitt brukt mot luftveissykdommer, fordøyelsesbesvær og feber, og som en bitter og appetittvekkende te. Benediktinertistel brukes fremdeles som bitterstoff i enkelte likører og bitterbrenneviner.

Fordøyelsesplager

Det er bitterstoffene i benediktinertistel som gjør at urten stimulerer appetitten og styrker fordøyelsen. Det skjer gjennom økt utskillelse av safter fra spyttkjertler, magesekk, bukspyttkjertel, galleblære og tarmer. Urten brukes gjerne i form av urtete, som kan være et godt middel ved appetittløshet, dårlig fordøyelse (som ikke er knyttet til magesår), luftplager, kolikk, anoreksi og problemer forbundet med dårlig leverfunksjon, f.eks. hodepine, slapphet og irritabilitet.

En god urt for leveren

Benediktinertistel har stor innvirkning på leveren, og brukes gjerne som ingrediens i urteprodukter for kroniske lever- og galletilstander, på samme måte som den nære slektningen mariatistel (Silybum marianum). Benediktinertistel er imidlertid ikke søt og fet som mariatistel, men bitter og skarp (bitterverdi 1:1800). Av den grunn er den brukbar ved vekselvise kuldegysninger og feber, som kan behandles av intenst bitre urter som benediktinertistel. Slike kuldegysninger, som vanligvis kommer av influensa, malaria eller dype forgiftninger av systemet, ble i eldre tiders medisin knyttet til lever- og galleblærefunksjonen. Dette fordi kuldegysninger styres av det autonome nervesystemet, som regulerer galleblæren og fordøyelseskanalen.

De astringerende (sammentrekkende) egenskapene gjør at benediktinertistel også fungerer bra til behandling av diaré. Da kan urten gjerne kombineres med andre urter med høyt garvestoffinnhold, som åkermåne (Agrimonia eupatoria), mjødurt (Filipendula ulmaria) og tepperot (Potentilla erecta).

Benediktinertistel har antibiotiske egenskaper

Innholdsstoffet cnicin, den eteriske oljen og polyacetylenene i benediktinertistel er vist å ha antibiotiske egenskaper, og urten kan bidra til å stimulere immunforsvaret. Den virker også urindrivende, og drikkes den som varmt uttrekk er den en kraftfull svettedriver som åpner porene i huden, noe som er nyttig ved febertilstander. Samtidig virker urten slimløsende ved luftveisinfeksjoner som forkjølelse og influensa. Ved utforsking av plantens bakteriedrepende virkning, har det vist seg at den har en kraftig effekt mot stafylokokker (Staphylococcus aureus) og kolibakterier (Escherichia coli). Urten inneholder også stoffer som er rapportert å motvirke HIV.

Kvinneurt

Benediktinertistel er en svært nyttig urt for kvinner. Den kan tas innvortes for å lindre smertefull menstruasjon, og ved menstruasjonshodepine. Siden den er menstruasjonsfremmende, vil den kunne fremkalle uteblitt menstruasjon (og bør derfor unngås under svangerskap). Den er utmerket for å øke melkeproduksjonen hos ammende mødre, og selv om det ikke er bekreftet ved vitenskapelige studier, regnes urten som den mest pålitelige når man ønsker å stimulere produksjonen av morsmelk. Benediktinertistel kan også være til hjelp ved problemer i overgangsalderen, f.eks. ved kraftig blødning.

Andre medisinske egenskaper og anvendelsesområder

I tillegg til å virke på leveren, vil benediktinertistel også påvirke alle andre kanaler for utskilling, noe som gjør den til en kraftfull blodrenser. Dette bidrar til å forklare urtens gode ry i medisinen. Ved å avgifte kroppen innvendig, reduserer den mengden giftstoffer som ellers ville bli dratt til hudoverflaten i form av utslett. Benediktinertistel styrker også nyrefunksjonen, slik at den bidrar til å fjerne væskeopphopninger (ødemer) og giftstoffer. Store doser virker som et brekkmiddel som kan fjerne slim fra magesekken og lungene. Som et bittermiddel ved vekslende feber og kuldegysninger, og ved forgiftninger, har benediktinertistelen en tilsvarende virkning som feberhjortetrøst (Eupatorium perfoliatum).

I tillegg til det som er nevnt, virker benediktinertistel på blodårene. Den øker sirkulasjonen i hjernen og brukes tradisjonelt for å bedre hukommelsen, øke konsentrasjonen, og lindre hodepine (særlig hvis denne er knyttet til dårlig leverfunksjon) og depresjon. Ved å ha en mildt stimulerende virkning på sirkulasjonssystemet hjelper den til å rense og avgifte blod, lymfe og vev.

En sårhelende urt

Et vandig uttrekk av benediktinertistel virker både sårrensende og sårhelende, og kan brukes utvortes som vask eller i våte kompresser på byller, verkesår, skader, frostknuter og helvetesild, en anvendelse av urten som var vanlig i eldre tider.

Benediktinertistel til mat og drikke

Unge blad av benediktinertisten kan tilsettes salater, og de unge blomsterhodene kan spises på samme måte som blomsterbunnene av artisjokk (Cynara scolymus), som planten er beslektet med. Roten kan kokes og spises som en grønnsak. Benediktinertistel brukes også til å lage bitre likører og var tidligere brukt ved ølbrygging.

Anvendelse og dosering av benediktinertistel

Når man skal lage urtete av benediktinertistel for å bruke som et bittermiddel ved appetittløshet og fordøyelsesbesvær, kan man helle 2 dl kokende vann over 1,5-2 g av den tørkede urten og la det trekke i 5-10 minutter. Dette kan drikkes inntil tre ganger daglig, helst rett før måltidene. Anbefalt total daglig dose av den tørkede urten blir således 4-6 g. Man kan alternativt knuse urten og la den ligge i kaldt vann 4-6 timer før blandingen sakte bringes til kokepunktet. En slik urtete kan også brukes utvortes ved sårbehandling og i omslag på frostknuter. Vær oppmerksom på at et kaldt uttrekk av benediktinertistel i små doser virker styrkende på fordøyelsen, mens varmt uttrekk har en svettedrivende virkning som kan være gunstig ved feber.

For mer intensiv behandling kan man bruke flytende ekstrakt av benediktinertistel (1:1 i 25 % alkohol) i doser på 1-3 ml, eller 3-6 ml av en sterk tinktur (1:4 i 25 % alkohol). Slike flytende ekstrakter av urten kan være vanskelig å få tak i, men man kan lage dem selv av tørket eller frisk urt som legges på sprit.

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Det er ingen rapporter om bivirkninger eller kontraindikasjoner når benediktinertistel brukes forskriftsmessig. Urten bør imidlertid unngås under graviditet og ved magesår. Som med andre bitre urter, kan benediktinertistel ved høyere doser enn anbefalt forårsake irritasjoner i fordøyelsessystemet med kvalme, oppkast eller diaré. Det er også en teoretisk mulighet for at urten kan gi allergiske reaksjoner hos personer som er hypersensitive for andre planter i kurvplantefamilien som inneholder seskviterpenlaktoner (f.eks. solblom, kamille, matrem, reinfann og ryllik), men slike allergiske reaksjoner på benediktinertistel er visstnok svært sjeldne.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.