Smilax er ei planteslekt som hovedsakelig inneholder flerårige klatreplanter. Fra den lange tynne roten og de korte / tykke rhizomene vokser det opp inntil fem meter høye klatrende og tornete ranker som fester seg til underlaget med slyngtråder ved bladfestene. Bladene er normalt ovale eller hjerteformede, med tydelige nerver som alle kommer fra bladfestet. Det er separate hann- og hunn-blomster, og de er vanligvis gulgrønne til brune. Fra hunnblomstene dannes det små svarte, blå eller røde bær. Navnet sarsaparilla kommer av de spanske ordene zarza (= klunger), parra (= vinranke) og den deminutive endelsen illa, og betyr derfor ”en liten klungeraktig klatreplante”.

Sarsaparillae radix. Sarsaparilla-drogen kan bestå av røtter og rhizomer (rotstokker) fra en rekke arter i planteslekta Smilax. Mesteparten av plantematerialet som brukes samles fra viltvoksende planter og innsamlingen skjer normalt fra januar til mai. Røttene er lange, smale og runde, opptil 6 mm i diameter, og finnes i handelen vanligvis sammenbrettet og buntet. Hvis man får tak i deler av rhizomene er disse vanligvis mye tykkere. Røttene smaker søtaktig og skarpt, men er uten lukt.

Hvis man skal anskaffe sarsaparilla må man være oppmerksom på at enkelte produkter kan inneholde falsk sarsaparilla (Hemidesmus indicus). Denne urten tilhører svalerotfamilien (Asclepiadaceae) og er en plante som ikke inneholder de samme steroidene som finnes i sarsaparilla. Sarsaparilla-produkter må inneholde en eller annen Smilax-art, og ikke Hemidesmus.

Sarsaparilla inneholder 1.8-2,4 % steroide saponiner, inklusive sarsasaponin (= parillin), smilasaponin (= smilacin) og sarsaparillosid, og deres aglykoner sarsasapogenin (= parigenin), smilagenin og diosgenin. Videre inneholder røttene fytosteroler, inklusive beta-sitosterol, stigmasterol, pollinastanol, og deres glukosider. Ellers finnes flavonoider basert på kaempferol og quercetin, polyfenolsyrer, stivelse (ca. 50 %), harpiks, spor av eterisk olje, mineralene kobber, jern, mangan, natrium, svovel og sink, og vitamin A og D.

Sarsaparilla er en avkjølende urt med søt og krydret smak, og som virker på meridianene Lever, Mage og Nyre. Urten angis å ha følgende egenskaper: Generelt styrkende (toniserende), blodrensende (alterativ), avgiftende, rensende, leverbeskyttende, fordøyelsesstimulerende, magestyrkende, antiseptisk, sopphemmende, antibakteriell, mildt kolesterolsenkende, betennelseshemmende, smertestillende, sårhelende, antirevmatisk, urindrivende, avførende, svettedrivende, kløedempende, blodtrykkssenkende, afrodisierende, cellebeskyttende (antimutagen), nervebeskyttende (beskytter hjernecellene), immunregulerende (demper overaktive immunceller), hormonregulerende og antioksidant (bekjemper frie radikaler). Urten kan gi bedre opptak av stoffer i andre urter og brukes derfor ofte i urteblandinger.

De steroide saponinene står for mesteparten av den urindrivende, svettedrivende, antibiotiske, sopphemmende og betennelseshemmende (og dermed kolesterolsenkende) virkningen, men fytosterolene bidrar også til den betennelseshemmende virkningen. Fenolsyrene står for den leverbeskyttende virkningen. Kaliumsaltene har urindrivende virkning.

Urten kan brukes ved kroniske hudplager (atopisk eksem, psoriasis, herpes, kløe, hudplager knyttet til spedalskhet og syfilis etc.), kroniske revmatiske plager, revmatoid artritt, autoimmune sykdommer som gir betennelser, nyresykdommer, urinveisproblemer, urinsyregikt, høyt blodtrykk, høyt kolesterol, gulsott, syfilis og andre seksuelt overførte sykdommer, nerveproblemer, epilepsi, leptospirose, premenstruelle spenninger (PMS), klimakterieplager, frigiditet og impotens.

Homeopatisk brukes preparatet Smilax ved kløende hudutslett, revmatisme og betennelser i urinveisorganene.

I århundrer har sarsaparilla blitt brukt på overraskende lik måte i ulike kulturer. For eksempel har europeere brukt sarsaparilla som betennelseshemmende urt ved revmatisme, artritt, urinsyregikt, urinveisinfeksjoner, feber, fordøyelsesplager og hudsykdommer. Innfødte i Nord-Amerika brukte også urten ved urinveisproblemer, artritt og som et foryngende tonikum, i tillegg til at amerikanske indianerkvinner drakk te av urten etter barnefødsler for å hjelpe til med å støte ut morkaken. Helt til i 1950 var sarsaparilla med i U.S Pharmacopeia, og var anbefalt av U.S. Dispensatory for behandling av sekundær syfilis.

Inntil urtens popularitet avtok seint på 1800-tallet, var sarsaparilla i utstrakt bruk som et universalmiddel og styrkemiddel, særlig mot syfilis, og i 1831 ble det til England alene importert 80 tonn. Urten var grunnlaget for mange patenterte medisiner, bl.a. Ayer’s Sarsaparilla, som ble markedsført med at "sykdommer i lever, mage og nyrer, i tillegg til tuberkulose, svulster, revmatisme, kvinnelig svekkelse, sterilitet, kviser og syfilis kunne kureres med kun ett middel".

Mange anvender også i dag sarsaparilla som et styrkemiddel, og urten har vært brukt til å behandle frigiditet hos kvinner og til å fremme manndommen og viriliteten hos menn. Det sies at urten har evnen til å øke den seksuelle lysten hos begge kjønn. Ekstrakter er videre vist å ha en betydelig urindrivende virkning og øke utskillelsen av urinsyre, et stoff som er knyttet til urinsyregikt (podagra) og leddsmerter. Kliniske studier har vist at urten kan bedre appetitten og fordøyelsen. Et varmt avkok fremmer svettingen, lindrer forkjølelse og influensa, feber og slimopphopning, og virker effektivt for å fjerne gass fra magen og tarmene.

Selv etter 500 års bruk i Vesten, er sarsaparilla ennå ikke godt nok vitenskapelig undersøkt til at man kan fastslå om den virkelig har virkning på alle de plagene som den har ry for innen den tradisjonelle medisinen.

Sarsaparilla mot syfilis

Sarsaparillas rykte som et blodrensende middel, stammer muligens fra den tiden urten ble importert fra Karibia og Sør-Amerika til Europa for behandling av syfilis. I 1574 publiserte en fransk lege ved navn Nicholas Monardes en omfattende oversikt over sarsaparilla og en rekke andre "nye" medisiner til behandling av syfilis. Mange i Europa trodde den gang at syfilis hadde kommet til Europa fra Vest-India med sjøfolkene til Colombus, og fordi man hadde den generelle troen at når en sykdom var hjemmehørende i et land måtte den kureres med en plante fra det samme området, så var det bare naturlig at sarsaparilla ble et populært middel. Standardbehandlingen av syfilis var ellers å bruke kvikksølv, noe som ofte ga mer sykelighet og død enn sykdommen selv.

Sarsaparilla var et alternativ som var velkomment, men til tross for den opprinnelige begeistringen sank populariteten til kuren til Monardes. Det skyldtes trolig noen spesielle aspekter med kuren som omfattet innesperring i et varmt rom i 30 dager, etterfulgt av 40 dager da man ikke måtte drikke vin eller ha samleie. Likevel fortsatte bruken av sarsaparilla til behandling av syfilis. Under militæroperasjoner i Portugal i 1812 merket en britisk generalinspektør for sykehusene at portugisiske soldater som led av syfilis og som brukte sarsaparilla, ble friske mye raskere og mer fullstendig enn de britiske soldatene som ble behandlet med kvikksølv.

Selv om det var sarsaparilla som var klart mest gunstig til behandling av syfilis, ble kvikksølv standard behandling for denne sykdommen i mer enn 450 år. Det har blitt fastslått at bruk av kvikksølv i behandlingen av syfilis kanskje har vært den mest omfattende feilbehandling som er igangsatt i medisinens historie. Kvikksølv representerte en ny form for medisin som man laget i laboratorier ved å bruke kjemiske teknikker, og denne nyvinningen bidro til å bane vei for fremtidig bruk av andre syntetiske medisiner, på bekostning av urtemedisin.

Bruk av sarsaparilla i asiatisk medisin

En rekke arter av Smilax er brukt i tradisjonell asiatisk medisin, bl.a. av kineserne til behandling av syfilis. Kliniske observasjoner i Kina har vist at sarsaparilla er effektivt (i følge blodtester) i omkring 90 % av akutte tilfeller og 50 % av kroniske tilfeller. Ellers bruker kineserne arten Smilax glabra til behandling av leddsmerter, smertefull urinering, gulsott som skyldes "fuktig hete" og hudplager som skyldes "fuktig hete".

Koreanske forskere har funnet nye forbindelser (smilaxin A, B, og C) i Smilax sieboldii. I dyrestudier blokkerte smilaxin B nervene i ryggmaren fra å sende smertesignaler til hjernen. Virkningen ble sammenlignet med det som oppnås med opiater utvunnet av opiumsvalmuen. Smilaxin B ble vist å virke på en annen måte enn opium, men urten hadde uansett en signifikant virkning og den er nå under utprøving som en smertestiller.

Sarsaparilla virker som et tonikum

De primære medisinske egenskapene til sarsaparilla, er at urten virker som et tonikum og en blodrenser. Et tonikum er definert som et stoff som permanent forhøyer kroppens generelle energi uten å påvirke noe spesielt organ spesifikt. Kort sagt virker et tonikum på hele systemet. Den kurative virkningen av sarsaparilla kommer sakte, fordi den blodrensende virkningen på vevet som påvirkes og som viser urtens virkning, også skjer sakte. Dette gjør at urten vanskelig lar seg misbruke. Denne formen for "medisin" blir ikke forstått særlig godt i konvensjonell vestlig medisinsk praksis, men bruk av toniserende urter har vært vidt utbredt i tradisjonell medisin rundt om i verden i århundrer.

En avgiftende urt

Selv om sarsaparilla inneholder mange saponiner som er blitt vist å ha klinisk effekt ved behandling av psoriasis, er virkningsmekanismene til stoffene i urten stort sett ukjente. Erfaringen peker i retning av en mulig virkning gjennom at urten binder kolesterol og bakteriegifter, såkalte endotoksiner, i tarmene. Endotoksiner er stoffer fra celleveggene til bakterier som kan absorberes fra tarmen. Normalt vil leveren filtrere bort disse og andre skadelige stoffer i tarmen før de når blodbanen, men hvis mengden endotoksiner er stor, eller hvis leveren ikke fungerer optimalt, kan leveren bli overbelastet og endotoksiner vil havne i blodet.

Hvis endotoksiner får mulighet til å sirkulere i blodet, vil kroppen aktivere andre beskyttelsesmekanismer, noe som bl.a. kan forverre betennelsesprosesser og være ansvarlig for mange av de betennelsene og celleskadene som oppstår ved en del sykdommer, inklusive urinsyregikt, artritt og psoriasis. Det er vist at pasienter med psoriasis ofte har høye verdier av sirkulerende endotoksiner. Ved å binde endotoksinene i tarmen, kan man oppleve kliniske forbedringer hos disse individene. I en kontrollert studie av 92 pasienter forbedret det endotoksinbindende saponinet sarsaponin fra sarsaparilla psoriasisen betydelig hos 62 % av pasientene og resulterte i fullstendig renhet hos 18 %.

Noe som videre støtter virkningen av sarsaparilla som en plante som binder endotoksiner, er urtens historiske anvendelse til behandling av feber, noe som forklares ved at absorberte endotoksiner gir feber. Sarsaparilla kan også framvise noe antibiotisk virkning, men dette er muligens underordnet den endotoksinbindende virkningen. Kliniske forsøk i Kina antyder at sarsaparilla, i tillegg til behandling av syfilis på et tidlig stadium, kan brukes ved leptospirosis, en sjelden sykdom som overføres fra rotter til mennesker.

Sarsaparilla som afrodisiakum

Røttene er rike på en hormonlignende forbindelse som kan hjelpe kvinner med menstruasjonsplager og plager i overgangsalderen. Urbefolkningen i Amazonas tar sarsaparillarot for å bli mer virile og for å lindre klimakterieplager. Også i Mexico brukes roten som styrkemiddel og afrodisiakum.

Med bakgrunn i den tradisjonelle anvendelsen av sarsaparilla, blir det ofte påstått at urten virker som en seksuell forynger, gjerne knyttet til påstander om at den er rik på testosteron. Faktum er at selv om sarsaparilla har en god styrkende virkning, finnes det ikke testosteron i planten, men det er vist at sarsaparilla inneholder stoffer som har evne til å støtte opp om testosteronets virkning i kroppen.

En muskeloppbyggende urt

I nyere tid har sarsaparilla av enkelte blitt betegnet som en "manne-urt" som kan øke muskelmassen på lignende måte som steroider kan gjøre. Som en ingrediens i blandingsprodukter, er sarsaparilla blitt markedsført som et lovlig middel som kan hjelpe atleter og bodybuildere til å unngå ulovlig bruk av steroide medisiner. Påstander om at saponinene i urten på en måte blir omdannet i kroppen slik at de virker som anabole steroider, stemmer neppe. Misforståelsen kan ha oppstått fordi et saponin i sarsaparilla (sarsasapogenin) syntetisk kan omdannes til testosteron i laboratorier. Men det er svært lite sannsynlig at denne reaksjonen vil finne sted i den menneskelige organismen.

Dosering

Ved bruk av sarsaparilla som "blodrenser" og styrkemiddel, og ved behandling av tilstander som er knyttet til høye nivåer av endotoksiner (særlig psoriasis, eksem, artritt og ulcerøs kolitt), kan følgende doseringer anbefales: Innta to 450 mg kapsler to-tre ganger daglig, eller et avkok av 1-2 teskjeer tørket og knust rot i en kopp vann, som drikkes opptil tre ganger daglig. Alternativt kan man bruke 1-2 ml sarsaparillatinktur tre ganger daglig.

De angitte doseringene reflekterer moderne bruk, og man skal være klar over at urten i tidligere tider ble brukt i langt høyere doseringer, særlig ved behandling av syfilis. I et klinisk forsøk med psoriasispasienter ble det brukt 15 g sarsaparillerot daglig som avkok, men da skal man vite at vann ikke løser ut saponinene i urten særlig godt. Derfor kan lavere doser av et vann/alkoholekstrakt være like effektivt. Hvis pasienten ikke responderer på en lav dosering av sarsaparilla, kan man vurdere å øke dosene.

Sarsaparilla kan gjerne kombineres med andre blodrensende urter, som krushøymol (Rumex crispus), storborre (Arctium lappa), løvetann (Taraxacum officinale) og rødkløver (Trifolium pratense).

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Sarsaparilla regnes som en trygg urt å bruke, og man kan ikke forvente alvorlige bivirkninger ved bruk av urten i anbefalte doseringer. Ingen giftighet er angitt, men inntak av store mengder sarsaparilla kan gi forbigående irritasjoner i fordøyelsessystemet (med kvalme, oppkast og diaré) og i urinveiene (skade av nyrevev).

Det er kjent at sarsaparilla kan øke absorbering av digitalisglykosider, men også fremskynde utskillelsen av andre medisiner (for eksempel beroligende midler). Dette kan forårsake en ukontrollert tilstand av økt eller redusert virkning av medisiner som tas samtidig med sarsaparilla. Selv om dette forholdet er teoretisk og ikke er basert på dyreforsøk eller kliniske studier, vil det kunne gjelde alle urter som inneholder saponiner. Problemet kan unngås ved at man inntar sarsaparilla en time før eller etter inntak av livsviktige medisiner.

Når det gjelder bruk av sarsaparilla under graviditet og amming, er opplysningene noe motstridende. Et sted er det angitt at det ikke er kjente problemer knyttet til bruk av urten, mens et annet sted står det at sarsaparilla er kontraindikert under graviditet og amming. En tredje kilde angir at man under graviditet ikke må bruke høyere doser enn det som er anbefalt.

Gruenwald, Joerg et al.: PDR for Herbal Medicines. Fourth Edition.  Montvale, New Jersey, Thomson Healthcare Inc. 2007.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.