Dunkjevle-artene er høye, livskraftige, flerårige vannplanter med krypende jordstengel (rotstokk eller rhizom). Jordstengelen er tykk som en finger, lysebrun til gulbrun, med smale røtter. I rotstokken finnes en lillefingertykk marg som er omgitt av et svampaktig (luftledende) vev.

Bred dunkjevle er den største av de to artene og blir opptil 2,5 m høy med lange, båndformede, lyst grågrønne blad som er 10-20 mm brede, og med bladslirer som oftest har åpent svelg. De runde, opptil 3 cm tykke blomsterstenglene er noe lavere enn bladene, og de uanselige blomstene sitter i enkjønnete kolber. Hannblomstene er samlet øverst i et tett aks med masse tettsittende pollenbærere, mens hunnblomstene sitter i et 10-20 cm langt og 2-3 cm bredt, svartbrunt, tett, sigarformet kjevle nedenfor. Hann- og hunnblomsterstanden har omtrent samme lengde og de går direkte over i hverandre. Hannblomstene er svært enkelt oppbygd og består av tre pollenblad som er sammenvokst nedentil, samt noen fine dekkhår. Hunnblomstene (opptil 100 000 på én plante) består av fruktknuter med grifler, samt massevis av tynne hår. Frukten er ørliten og nøtteaktig. Blomstringen skjer i juli, og utover høsten løser hunnblomsterstanden seg opp. Når fruktene er modne, kan bare en lett berøring få akset til å briste, og det oppløses da i store dunmasser. De lette fruktene med de fine svevehårene blir spredt ved det minste vindpust og holder seg svevende lenge før de faller til jorden.

Smal dunkjevle er slankere og ofte mer høyvokst. Bladene er mørkt grågrønne og 4-9 mm brede med hvelvet underside og med bladslirer som er lukket i svelget. De blomstrende stenglene hos smal dunkjevle er omkring 2/3 så høye som bladene, og det er et 2-5 cm langt, nakent stengelstykke mellom de to blomsterstandene. Det kanelbrune, hunnlige kjevlet er 1-2 cm tykk.

Bred dunkjevle er en hardfør og tilpasningsdyktig art som har en vid utbredelse i verden. Den finnes i Europa unntatt lengst nord, i middelhavslandene, Nord-Afrika og i noen afrikanske land, i Vest-Asia, Kaukasus, vestlige Russland, Sibir, Pakistan, østlige Russland, Korea, Japan og Kina, i Nord-Amerika og deler av Mellom- og Sør-Amerika. Planten har blitt introdusert i Australasia og noen tropiske land i Asia. I Norge finnes bred dunkjevle i Sør-Norge, i kyststrøkene fra Oslo til Lista, og med spredte funn langs kysten nordover til Nordland. På Østlandet er arten funnet nord til Hedmark og Oppland.

Smal dunkjevle finnes i Europa, Vest-Asia og deler av Nord-Amerika. Arten er sjeldnere enn bred dunkjevle, og i Norge finnes den i de sørlige områdene av Østlandet, i kyststrøkene fra Oslo til Lista og med spredte funn i Hordaland og noen andre steder.

Dunkjevle er primært en matplante, og det er de krypende jordstenglene og de nederste delene av bladene og blomsterstengelen som har størst verdi. Rotstokkene bør helst samles fra seint på høsten til tidlig på våren, da de inneholder mest stivelse på denne årstiden. Pollenet brukes som medisin i kinesisk urtemedisin, men det kan også anvendes som en næringsrik føde. Avkok eller alkoholekstrakt av dunkjevlepollen kalles på kinesisk for Pu huang. Pollenet ristes løs fra aksene med hannblomster når disse står i blomst, og tørkes for bruk i avkok, pastaer, pulver og stikkpiller.

Blomsterpollen er generelt en utmerket matvare som er rikt på proteiner, sukkerstoffer, vitamin A, B, C og E, og mange mineraler. Det inneholder også enzymer og mange andre stoffer. Pollenet fra dunkjevle er angitt å inneholde isorhamnetin, pentacosan, α-sitosterol, palmtinsyre, α-typhasterol og en fet olje. Dunkjevlerøtter inneholder omkring 80 % karbohydrater (30-46 % stivelse) og 6-8 % protein. Mel laget av rotstenglene til dunkjevle har et høyere innhold av mineraler enn alt annet mel (bortsett fra potetmel) og inneholder mer proteiner enn ris og mais.

Ulike plantedeler av dunkjevle er angitt å ha følgende egenskaper: Urindrivende, melkedrivende, avkjølende, mildt febersenkende, styrkende, menstruasjonsdrivende, sammentrekkende (astringerende), blodstillende, sårhelende, beroligende. Det sies at tørket pollen virker antikoagulerende, men når det er ristet med varmt kull har det en blodstillende effekt.

Brukes innvortes ved buksmerter, smertefull menstruasjon, uregelmessig menstruasjon, uteblitt menstruasjon, smerter etter fødsel, skjedekatarr (vaginitt), blærekatarr, nyrestein, gonoré, angina, infeksjoner med feber, kikhoste, diaré, dysenteri, tarmkramper, alle typer innvendige blødninger som livmorblødning, oppkast av blod, opphosting av blod, neseblod, blod i urinen, blod i avføringen og subkutane blødninger.

Utvortes ved forbrenninger, skoldinger, infeksjoner, byller, sår, betennelser, neseblod, skader (for å stanse blødningen) og forstrekninger.

Dunkjevle er i Europa lite brukt som medisinplante. Rotstokkene har imidlertid en urindrivende, melkedrivende, mildt febersenkende og styrkende virkning, og kan gis som et styrkemiddel i form av et avkok ved milde infeksjoner med feber. Et avkok av stenglene har vært anvendt til behandling av kikhoste. Blomstene har vært brukt til behandling av en rekke plager, inklusive buksmerter, uteblitt menstruasjon, uregelmessig menstruasjon, blærekatarr og skjedekatarr (vaginitt).

Innfødte i Nord-Amerika har brukt bred dunkjevle som medisin i langt større grad enn folk i Europa. Tradisjonelt ble et omslag av røttene laget ved å banke røttene slik at det ble frigjort en gel. Denne ble påført forbrenninger, skoldinger, infeksjoner, byller, sår, betennelser, skader (for å stanse blødningen) og forstrekninger. Rotstokker kokt i melk ble drukket ved dysenteri og diaré, mens te av rota ble drukket ved tarmkramper, som et rensende brekkmiddel, ved nyrestein og gonoré. Blomsterhoder ble inntatt for å behandle diaré. Dunet fra blomstene ble, gjerne blandet med dyrefett, brukt som en bandasje ved forbrenninger, skolinger, sår og skader.

Blant noen stammer av innfødte i Nord-Amerika har bred dunkjevle vært en svært viktig nytteplante ved at blomsterstander, pollen, de karbohydratholdige rotstokkene, skuddene på rotstokkene og den indre delen av bladskuddenes basis har vært brukt som mat for mennesker. De umodne blomsterkolbene har, når de er grønne og omgitt av beskyttende bladslirer, blitt spist på samme måte som mais. Pollen fra dunkjevle er funnet i inntørket avføring på steinalderboplasser i vestlige USA. I tillegg ble olje utvunnet fra frøene, og planten var også en viktig kilde for fiber til veving. Frødunet ble brukt som fyll i bleier og sengetøy, og som isolasjonsmateriale i klær og sko. Det ble også brukt som opptenningsknusk og til fakler, og i tillegg som medisin. Av bladene lagde de tak til hytter, og de brukte også rotstokkmargen som tetningsmateriale i kanoer.

Bruk av pollenet til dunkjevle i kinesisk urtemedisin

I kinesisk urtemedisin brukes dunkjevlepollen, gjerne i kombinasjon med andre urter, for å stanse utvendige og indre blødninger. Pollenet har en kraftig astringerende (sammentrekkende) virkning og er svært effektivt til å stanse blødninger. Det kan blandes med honning og legges på sår og eksterne blødninger knyttet til traumatiske skader, eller det inntas for å lindre alle typer innvendige blødninger, som livmorblødning, oppkast av blod, opphosting av blod, neseblod, blod i urinen, blod i avføringen og subkutane blødninger. Det gir styrke til blodet og løser opp blodansamlinger ved brystsmerter, buksmerter etter fødsel og menstruasjonssmerter knyttet til blodansamling. Pollenet ristes og brukes til te for å stanse blødninger, men brukes i rå form for å løse opp stagnert blod. I våre dager brukes pollenet av dunkjevle også ved angina (smerter i brystkassen eller armen på grunn av for lite oksygen til hjertet).

Dunkjevle som mat

Dunkjevle hører til de beste spiselige plantene som forekommer viltvoksende i Norge. Både bred og smal dunkjevle har tykke, stivelsesrike rotstokker som kan spises, enten rå eller kokte, eller tørket og malt til mel. De opptil meterlange rotstokkene dras opp for hånd, og fra en bestand med dunkjevle kan man samle ca. 2,5 kg rotstokker per kvadratmeter. De er mest næringsrike tidlig på våren eller seint på høsten når de overjordiske delene av planten er visne. Hvis man vil spise dem rå, biter man av en bit av den rengjorte rotstokken, tygger eller suger på den, og spytter ut fiberrestene. De tynne røttene kan også spises, rå eller kokte.

For å anvende rotstokkene i matlagingen, skreller man bort det ytre svampaktige vevet for å frigjøre den stivelsesrike margen, som smaker som potetmel. Når man har tørket denne margen, kan den smuldres opp eller skjæres i små biter som kan brukes i ulike matretter som supper og gryter. Hvis man legger den knuste margen i et kar med kaldt vann, så vil stivelsen etter en stund synke til bunns mens fibrene flyter opp til overflaten og kan skummes av. Når man så heller av vannet vil det som er igjen i karet være ren stivelse.

Skuddene som kommer om våren kan spises rå eller kokte, og de smaker godt. De brytes løs fra jordstengelen og de tynne hinnelignende bladene skrelles av før skuddene anvendes til mat. Når bladskuddene har blitt mer utvokst, kan man skjære dem av ved basis og ta vare på 10-20 cm av den nederste delen. Etter at man har skrellet av de grønne omsluttende bladene, vil den indre hvite margen kunne anvendes som en grønnsak og har en smak som minner om agurk. Umodne blomsterstander som er omsluttet av beskyttende blad kan kokes eller ristes og spises på samme måte som maiskolber.

Hannblomsterstanden produserer en stor mengde gult pollen som kan samles og brukes i matlagingen, og dette pollenet er svært rikt på protein. Særlig i Sørøst-Asia, blir dunkjevlepollen tilsatt annet mel som brukes til baking og grøt, eller det drysses over salater og ulike matretter.

Dunkjevlefrø har behagelig nøtteaktig smak etter at de er ristet, men de er så små at det gir lite mat i forhold til arbeidet med å samle dem. For å få fjernet dunhårene som sitter på frøene, la indianerne dem sammen med glødende aske i en beholder og ristet til dunhårene var brent bort, samtidig som frøene ble ristet. Dunkjevlefrø inneholder omkring 20 % av en tørr, spiselig olje.

Annen anvendelse for dunkjevle

De korte og fine dunaktige hårene som dannes i hunnblomstene hos begge dunkjevleartene har vært brukt som isolasjonsmateriale i klær og sko, til fyll i puter og dyner, og til stopping av madrasser, men de har lett for å klumpe seg. Frøullen har også blitt brukt som erstatning for bomull ved sårbehandling. Hunnplantens aks har vært anvendt som klesbørste og til å børste fløyel med, og før en kunne lage papirmasse ble det laget både skrivepapir og trekkpapir av dun fra dunkjevle. Fibrer som er utvunnet fra bladene til dunkjevle kan også brukes til å lage papir.

Tidlig på høsten kan stenglene med kolbene tas inn som dekorasjon, men hvis de høstes seinere og oppbevares innendørs er det en fare for at de "eksploderer" og sprer tusentalls frø i rommet.

Bladene til dunkjevle ble tidligere brukt som mat til buskapen når det var fôrmangel. Før i tiden la man bladene fra dunkjevle mellom stavene i tønner for å gjøre dem vanntette. Bladene ble også brukt til å flette matter. Stengler og blad kan samles om høsten og brukes til taktekking. Stengler som bløtlegges i olje kan brukes som en form for stearinlys. Pollenet av dunkjevle er lett antennelig og har vært brukt i fyrverkeri.

Ulike deler av dunkjevleplantene er en næringsrik føde og regnes som trygge å spise, men dunkjevle som vokser i forurenset vann skal de ikke samles til mat. Det er best å varmebehandle rotstokkene av dunkjevle før man spiser dem for å uskadeliggjøre eventuelle parasitter som måtte finnes i vannet. Pollenet av dunkjevle skal ikke brukes av gravide da det har en menstruasjonsdrivende effekt. Før plantene har kommet i blomst, kan dunkjevle forveksles med den giftige sverdliljen (Iris pseudacorus), som iblant vokser i nærheten av dunkjevle. 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.