Blokkebær er en bladfellende lyngart som ligner mye på blåbær (Vacinium myrtillus), men blir noe høyere (40-70 cm). Greinenes farge og form skiller blåbær fra blokkebær, for mens blåbærriset har grønne og kantete stengler, er blokkebærbuskens stengler runde, forvedete og gråbrune. Bladene til blokkebær varierer mye både i form og størrelse. De kan være smale og spisse, eller brede og nesten sirkelrunde, og de har en kraftig markert nervatur. På grunn av et relativt tykt vokslag, får bladene en lys blågrå fargetone på oversiden, mens undersiden er hvitgrønn. I motsetning til hos blåbær, er kanten på bladene til blokkebær ikke sagtagget. Blomstene er ca. 4 mm lange, krukkeformede og med en gulhvit eller rødlig farge. De har 8 eller 10 pollenblad med tydelige horn på knappene. De lyseblå, avlange eller runde, oftest parvis hengende bærene modner i juli. Når bærene plukkes, løsner de lett fra kvistene, men en kort stilk følger med. Ofte sitter også rester av blomstene igjen på bæret, omtrent som på et eple. Bærene er smakfulle, søte og med en karakteristisk aroma, men i motsetning til hos blåbær er saften fargeløs. Blokkebærbuskene kan bli svært gamle. På Øst-Grønland er det funnet en plante med over 90 år gammel stamme.

Blokkebær er skilt i to underarter (kromosomtallsraser) i Norge. Vanlig blokkebær (Vaccinium uliginosum subsp. uliginosum) har en amfiatlantisk og boreal utbredelse, og er svært vanlig i hele landet. Polarblokkebær (V. u. subsp. microphyllum) er mindre enn vanlig blokkebær, gjerne krypende, med 5-15 mm lange blad og svært korte blomsterskaft. Underarten har en sirkumpolar og arktisk-alpin utbredelse, og finnes på fjellheier og i bergsprekker. Blokkebær på Svalbard er denne siste underarten.

Blokkebær (inklusive ulike underarter) har en sirkumboreal utbredelse (finnes i arktiske og tempererte strøk rundt hele den nordlige halvkule). Blokkebær er utbredt i hele Norge og vokser på fuktige steder, som i kanten av myrer, langs tjern og i skog, på heier og våt engmark. På fjellet kan vi finne blokkebær på tørr, grusete mark, gjerne på vindblåste steder. I Jotunheimen er blokkebær funnet opp til 1730 moh.

Uliginosi folium: Blad av blokkebær. Uliginosi fructus: Bær av blokkebær, som modner i juli-august.

Bladene inneholder garvestoffer av katekintype, hyperosid, ursolsyre, α-amyrin, friedelin, oleanolinsyre, et glykosid og arbutin-derivater. Fruktene inneholder 5-12 % garvestoffer av tannintype, dessuten finnes antocyaniner, organiske syrer, sukker, pektin, flavonoider og vitamin A, B-kompleks og C. Friske blokkebær inneholder 85,4 % vann og 6,2 % karbohydrater. Mengde C-vitamin per 100 g friske bær er ca. 20 mg (som er mer enn i blåbær).

Stoppende ved diaré (tørkede bær), avførende (friske bær), nærende, blodsukkersenkende, krefthemmende, nekrosereduserende, antioksidant, berusende (?) og afrodisiakum (?).

Diaré, magetarmkatarr, blæreplager, høyt blodsukker, kreft og skader på retina (netthinnen).

I tillegg har planten og bærene fått mange lokale og vanligvis nedsettende navn, som bikkjeponger, bikkjekøddar, dritbær, gorrvelte, bjønnebær, hundbær, hestbær, merrabær, blakkbær, kråkebær, purkeladning, ølbær, snørrbær, gubbesnørr, trollbær, vassblåbær, vomstinne og vomstøyt. Disse lokalnavnene viser at blokkebær har blitt oppfattet som et mindreverdig bær. Navnetradisjoner knyttet til blokkebær er grundig omtalt hos Høeg (1974), Ulltveit (1995) og Furuset (2016).

Folkelige tradisjoner knyttet til blokkebær

Blokkebær er et bærslag som folk i Norge og Sverige har sett på som mindreverdig, ja til og med farlig å spise. Det har vært en utbredt oppfatning at bærene skulle være giftige eller ha en berusende og narkotisk virkning. Verken i Danmark eller på Island har motviljen mot blokkebærene hatt et slikt omfang. Tvert imot har de der vært betraktet som gode bær, og folk har brukt dem i store mengder.

Kan blokkebær virke berusende?

I gammel germansk tid ble det laget vin av blokkebær, og denne ble inntatt som del av ulike drikkeritualer. Dette er kanskje en av grunnene til at blokkebær har beholdt sitt rykte som et rusmiddel. Det har blitt sagt at inntak av en håndfull av bærene skal være nok til å gi en berusende virkning, som er karakterisert av opphisselse, pupilleutvidelse, en følelse av svimmelhet, oppkast og nummenhet. Noen ganger er den eneste virkningen rapportert å være kvalme. At man kan bli kvalm om man spiser for mye blokkebær er f.eks. omtalt av Retzius i 1806: "De ätas begärligen af många, men hafwa den egenskapen, at om de förtäras ömnigt blir ätaren gemenligen något yr, och en del få deraf hufwudwärk".

Den berusende komponenten i bærene er trolig et omdanningsprodukt eller et innholdsstoff i en mikrosopp som kan infiserer bærene (se neste avsnitt). Til nå har ingen berusende stoffer blitt isolert eller identifisert fra bærene, og en mulig berusende effekt skyldes da trolig et metabolsk produkt av soppen.

Blokkebær kan være angrepet av en mikrosopp

I 1978 ble en mann i Sverige svært syk etter å ha spist en liter nyplukkede blokkebær. Ved ankomst til sykehuset var han bevisstløs, hadde meget lavt blodtrykk og langsom puls. Etter intravenøs behandling våknet han til, kastet opp og ble langsomt bedre. Han hadde aldri tidligere reagert slik på blokkebær. Når man undersøkte bær fra stedet hvor mannen hadde plukket dem, fant man rikelig av mikrosoppen blokkebærknollbeger (Monilinia megalospora, syn. Sclerotinia megalospora) på bærene, og trolig var denne soppen skyld i forgiftningen. Merkelig nok finnes det ingen opplysninger om blokkebærforgiftning fra Finland og Russland, til tross for at det der plukkes og spises store mengder blokkebær.

Når man har undersøkt innholdsstoffene i blokkebær, har man ikke funnet noen skadelige stoffer i bærene. Blokkebær inneholder mer vitamin C enn blåbær, men ellers er disse bærslagene innholdsmessig svært like. Derfor er det normalt uproblematisk å blande blåbær og blokkebær når man er ute på bærtur.

Medisinsk bruk av blokkebær

Blad av blokkebær ble brukt i folkemedisinen på samme måte som bladene av blåbær (Vaccinium myrtillus) og melbær (Arctostaphylos uva-ursi). En te (kaldtvannsuttrekk) av blokkebær-blad og/eller -frukter ble drukket ved diaré og blæreplager. Fra USA kjenner vi til at et uttrekk av bladene med sukker ble gitt til mødre noen få dager etter en fødsel for at de skulle komme til krefter igjen. Tørkede blokkebær har vært brukt som magemedisin ved magetarmkatarr og diaré, mens friske bær ble anvendt som avføringsmiddel.

Selv om blokkebær ikke har vært forsket på i samme grad som blåbær, er litt forskning blitt gjort. In vitro testing av blokkebær viser en hemmende virkning på kreftceller, at bærene kan senke blodsukkeret og at de har antioksidant virkning. I tillegg har in vitro tester vist at blokkebær reduserer nekroser (lokal celle- eller vevsdød) og den skadelige effekten av lys på retina (netthinnen), noe som øker muligheten for at retina skal reparere seg etter skader påført av lys.

Blokkebær som mat

Som mat kan blokkebær benyttes på samme måte som blåbær. De kan spises friske, dypfryses eller brukes til syltetøy, saft, gelé, i pai og annet bakverk, i viltsaus og til suppe. Blokkebærgrøt kan man lage ved å koke bærene med vann og røre inn rugmel til grøten blir passe tykk. Til en slik grøt trengs ikke noe sukker. Blokkebær holder seg like dårlig som blåbær. De er mindre søte enn blåbær, og koker man syltetøy på blokkebær trenger man ca. ½ kg sukker per kilo bær. Sammen med andre bærsorter er blokkebær blitt brukt til å lage vin og brennevin.

Bruk av blokkebær blant urbefolkningsgrupper

Eskimoer har spist bærene friske, og de ble ansett som en bra kilde for vitamin C. De kunne også fryses eller tørkes for bruk om vinteren. Bærene ble ellers kokt og brukt i paier og puddinger.

Alaskaindianerne blandet ut blokkebær med fett og olje som ble vispet til "indianer-is" eller "eskimo-is". Dette var vanlig blant inuitter og nordlige indianere, og var en måte å konservere bær på, men også for å lage en skikkelig "godsak".

I Sibir er saften av friske blokkebær blitt blandet med tørket rød fluesopp (Amanita muscari) og drukket. Vann og gjær ble noen ganger tilsatt til blandingen for å lage et slags øl.

Blokkebær til plantefarging

I følge Svensk botanik har blokkebær vært anvendt i plantefarging, og de gir ull og lin fiolett farge. Bærene "brukas med fördel at färga linnegan blått. Bladen tjäna för Garfvare och Färgare", skriver Fischerström. Både blokkebær og blokkebærlyng inngikk i Lisa Johanssons nedskrevne plantefargingsresept fra Lappmarken. Om riset skriver hun: "Odonris kan skördas hela sommaren. Kokas mellan 2-3 timmar. Garnet lägges ner i färgmassan og får sjuda 2-3 timmar til dess at önskad färg uppstått. Betas med koksalt. Färgerna blir mycket mörka."

Annen bruk av blokkebær

Blåbærflekker kan fjernes ved å gni stedet med blokkebær. Dette gjelder for eksempel ved misfargede tunger og hender/fingre. I Sverige ble både bladene og stilkene brukt ved garving av simplere skinnsorter.

I en tysk plantebok fra 1953 omtales blokkebær som giftige ved enkelte anledninger. Gift fra mikrosoppen blokkebærknollbeger (Monilinia megalospora, syn. Sclerotinia megalospora) kan trolig være årsaken. Denne soppen er noen få ganger påvist på skogsbær i Norge. Med dette i minne, kan det være grunn til å tenke seg godt om før man setter til livs store mengder av blokkebær. Det foreligger imidlertid ingen opplysninger om at folk er blitt syke av å innta blokkebær i form av syltetøy og saft. 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.