Mais er et kraftig, opprett, ettårig gras som normalt blir 2-4 m høyt. Planten har myke, brede, lansettformede blad som blir 30-70 cm lange. Hann- og hunn-blomstene er adskilt, men sitter på samme plante. Hann-blomstene er grågule og sitter i en inntil 40 cm lang kvast i toppen av stengelen, mens hunn-blomstene sitter i klaser i bladhjørnene lenger nede på stengelen. Hunn-blomstene har 20-60 cm lange tråder (maissilke eller maishår) som stikker ut som silkeglinsende dusker i toppen av bladhylsene som dekker maiskolben. Disse glinsende hårene er blomstens grifler og arr som har som oppgave å samle pollenet som produseres av hann-blomstene. Maiskolben blir omkring 20 cm lang, og i den modne kolben sitter kornene i tette rekker. De er kantete, oftest gule og omkring 5 mm lange. I dyrkingsområder med varmt klima modnes maiskolbene omkring fire måneder etter at frøene er sådd. Det finnes hundrevis av maissorter med ulik størrelse på kolbene og varierende farge på frøene, fra hvite og gule til røde og blå.

Mais har vært dyrket i over 5500 år, kanskje så mye som 7000 år. Ingen kjenner til opprinnelsen til maisplanten, men den stammer trolig fra Mellom-Amerika. I våre dager blir mais dyrket i Amerika fra Chile i sør til Canada i nord, og ellers over store deler av verden. Hovedområdene for maisdyrking i dag er USA, Kina, Sør-Afrika, Sør- og Øst-Europa (Frankrike, Italia, Ungarn og Balkan-området). Også i Sør-Norge nord til Mjøsa foregår det maisdyrking, men i liten skala i forhold til i andre land.

Stigmata maydis: Maissilke (maishår) er de fine, silkeaktige, gule trådene som består av grifler og arr (støvveiene) fra hunn-blomsten til umoden mais. Drogen er luktløs, men har en søtlig smak. Maissilke samles før hunn-blomstene blir pollinert, og tørkes for bruk i avkok, uttrekk, tinktur, flytende ekstrakter og sirup. Maissilke er mest effektiv når den brukes frisk, da den har en tendens til å miste sin urindrivende effekt når den lagres. Maiskolbene høstes umodne når de skal brukes som grønnsak, og modne for å lage maiskorn, maismel, maisolje og sirup.

Maissilke inneholder saponiner, allantoin, steroler (beta-sitosterol, ergosterol og stigmasterol), ca. 0,2 % eterisk olje (som inneholder karavakrol, alfa-terpineol, mentol og thymol), flavonoider (maysin, m.fl.), alkaloidet hordenin, cryptoxanthin, panothensyre, kalium, kalsium, silisium, malinsyre, maizensyre, slimstoffer, sukkerstoffer, bitterstoffer, fet olje, harpiks, garvestoffer, vitamin C og K. Innholdet av store mengder kalium i maissilke kompenserer for det kaliumtapet som gjerne oppstår ved bruk av urindrivende midler.

Maiskorn inneholder 16,3 % karbohydrater i form av en blanding av sukker og stivelse. Umodne korn inneholder mer sukker, mens de modne har en større andel stivelse. Videre finnes det 1,18 % fett (hovedsakelig i kimen), 3,22 % protein (som øker til 10 % når maisen tørker), 2,7 % fiber (både løselige og uløselige typer), mineraler (som kalium, fosfor, magnesium og jern, men svært lite kalsium), provitamin A, vitamin B1 og noe vitamin C. Energimessig gir mais 86 kcal/100 g, som er litt mer enn fra potet, men mindre enn fra ris.

Maisolje er angitt å ha følgende fettsyresammensetning (jfr. Andersen 2004): Linolsyre (58 %), oljesyre (27 %), palmitinsyre (11 %), stearinsyre (2 %), alfalinolensyre (1 %) og arakinsyre (0,5 %).

Helt fra oldtiden har alle primitive folkeslag på det amerikanske kontinentet, fra Chile i sør til Canada i nord, dyrket og spist mais. Spanjolene introduserte mais for europeerne i det 16. århundre, og fra Europa spredte den seg til hele verden. I dag er mais, ved siden av hvete og ris, blant de viktigste kornslagene i verden. Det finnes hundrevis av maissorter, alt fra de søte sukkermaisene som vi spiser, til ulike sorter fôrmais som brukes som mat til dyr. Mesteparten av maisen som dyrkes går faktisk til dyrefôr. 

Maissilke ved urinveisplager

Maissilke er, delvis på grunn av det store kaliuminnholdet, et godt vanndrivende middel ved alle typer urinveisproblemer. Middelet er fint å bruke når man trenger å åpne opp urinveiene eller det er mye slim i urinen. Det virker lindrende og avslappende på urinveienes slimhinner, øker utskillingen av urin og avfallsstoffer, og hjelper til å gjenskape styrken i vevet i de organene som er knyttet til urinveiene.

Ved behandling av urinveisplager, brukes maissilke ofte sammen med urter som har mer antiseptiske egenskaper. Ved blærekatarr, kan maissilke f.eks. kombineres med kvekerot (Elytrigia repens), melbærblad (Arctostaphylos uva-ursi), bukko (Agatohosma betulina) eller ryllik (Achillea millefolium), og med åkersnelle (Equisetum arvense) ved ufrivillig vannlating.

Maissilke virker beroligende, avslappende og urindrivende, og det er et bra middel ved akutte betennelser og irritasjoner i kjønnsorganer og urinveier, som blærekatarr (cystitt), urinrørsbetennelse (uretritt), nyrebetennelse (nefritt) og betennelse i prostatakjertelen (prostatitt). Det virker lindrende og avslappende på slimhinnene i urinrør og blære, letter irritasjoner, og øker urinstrømmen og vannlatingen. Maissilke kan være til hjelp ved inkontinens, sengevæting og for hyppig vannlating forårsaket av irriterte blære- og urinrørsvegger, og ved vannlatingsproblemer på grunn av godartet forstørrelse av prostatakjertelen. Kronisk blærebetennelse kan lindres med maissilke, og ved akutt blærebetennelse kan det være et nyttig supplement til annen behandling. Urten er spesielt nyttig for å lindre blæreirritasjoner og infeksjoner hos barn, men det bør være en aktuell urt også for eldre som har sparsomt med urin og når det er mye sedimenter i urinen.

Te av maissilke kan også være nyttig ved andre plager knyttet til urinveiene, som gonoré, ødemer, urinsyregikt og steiner i urinveiene. Urten både motvirker dannelsen av steiner og letter passasjen gjennom urinveiene av steiner som måtte finnes der.

Maissilke ved andre sykdommer og plager

Forskning i Kina har vist at maissilke kan virke blodtrykkssenkende ved tilfeller av høyt blodtrykk. Te av maissilke kan videre senke blodsukkeret og stimulerer gallestrømmen, og brukes til å behandle gallestein, hepatitt, gulsott og revmatisme. Urten er fin ved ødemer som skyldes en svekket hjertefunksjon. Maissilke er også gunstig å bruke ved irriterte slimhinner i tarmene, og for å styrke livmormusklene. Den urindrivende og galledrivende effekten av maissilke er dokumentert gjennom dyreforsøk, og til en viss grad også ved klinisk anvendelse på mennesker.

Utvortes bruk av mais

Pulverisert maissilke kan påføres utvortes som et sårhelende middel ved irritasjoner og betennelser i huden, for å trekke ut verk fra sår og for å helbrede småsår og leggsår. Det er imidlertid vanligere å lage et omslag med maismel eller avkok av maiskorn ved behandling av sår og byller. Maismel er ellers et folkemedisinsk middel mot neglesopp, som er en vanlig plage. Maismel blandes da i varmt vann og føttene bløtgjøres i dette vannet én gang daglig, eller noen ganger i uka. I følge erfaringer har dette hjulpet tusenvis av personer som har hatt denne plagen. Et annet folkemedisinsk råd mot neglesopp, er å male neglene med henna (Lawsonia inermis).

Maisolje

Mais er egentlig ikke en oljeplante, fordi maiskornene ikke inneholder mer enn 5-6 % olje. Men gjennom den behandlingen som skjer med maisen i næringsmiddelindustrien når man lager produkter som cornflakes, maizenamel og stivelse, får man også en maiskime som inneholder 30-40 % olje. Denne oljen varmpresses eller ekstraheres fra kimen, og blir deretter raffinert. Maisolje brukes som frityr- eller steikeolje og til margarinframstilling.

Mais som mat

Mais brukes mest til husdyrfôr, men er også en viktig næringskilde for mennesker. Kjente næringsmidler som lages av mais, er maismel, maisenna (maisstivelse), popcorn, corn flakes og maisolje. Maismel brukes til å lage polenta, tortillas, tacos, tamales, enchiladas, brød og kaker. Hele kolber av sukkermais spises kokt, grillet eller syltet, og kokte maiskorn brukes gjerne i salater og varmretter. Mini- eller babymais er en variant av sukkermais som høstes så tidlig at den mangler den harde midtre delen i kolben. Den har en mild smak og brukes mye i salater og til woksteking.

Popcorn lages av en spesiell sort mais med hardt skall. Når maiskornene varmes, vil vanndamp bygge opp et trykk inne i kjernen slik at skallet til slutt brister. Dette får stivelse og proteiner på innsiden til å "poppe" og lage den velkjente hvite massen. Popkorn bør tygges godt og sakte for å lette fordøyelsen av dem.

Fra spirende maiskorn blir det ekstrahert maisolje som brukes i mange produkter. Etter at den er renset, kan den brukes i matlagingen. Den er rik på umettede fettsyrer og er også en kilde for vitamin E. Maisstivelse brukes bl.a. i kosmetikk, i stivelsesmidler for klær, som basisstoff i stikkpiller og som råstoff for produksjon av glukose. Avfettet maismel er nærende og anbefales ved rekonvalesens og for personer som er glutenallergikere.

Å spise maiskorn eller maismel kan være gunstig også helsemessig. Begge deler har en beroligende effekt på tarmens slimhinner, og siden mais ikke inneholder gluten, tolereres den oftest godt av følsomme mager. Mais kan derfor være gunstig å innta ved dårlig fordøyelse (dyspepsi) som kjennetegnes av gjæring i tarmene med gassproduksjon og smerter. Det kan også spises ved irritabel tarm (som karakteriseres av veksling mellom perioder med forstoppelse og diaré), kronisk tykktarmbetennelse (kolitt) og cøliaki (intoleranse for hvetegluten). Mais er også velegnet føde for nyrepasienter og for de som har høyt kolesterol eller mye fettstoffer i blodet, da kliet som dekker hver kjernen i maiskornene, er i stand til å redusere kolesterolnivået.

Maisens betydning som ernæring for mennesker overgås bare av ris og hvete, og mange folkeslag i verden, særlig i Sør-Amerika, er helt avhengige av mais for å eksistere. Ensidig bruk av mais i kostholdet kan imidlertid gi sykdommen pellagra, som skyldes mangel på B-vitaminet niacin.

USA står for nær halvparten av verdensproduksjonen av mais, og i våre dager er en stor del av denne maisen genmodifisert.

Anvendelse og dosering

Maissilke inntas i form av urtete, tinktur, flytende ekstrakt eller ferdigpreparater som kapsler. For å lage et uttrekk, heller man en kopp kokende vann over 2-4 teskjeer tørket urt og lar det trekke i 10-15 minutter, og dette kan drikkes tre ganger daglig. Av tinktur anbefales 3-6 ml tre ganger daglig. Mot blærebetennelse blir det anbefalt å blande 80 ml tinktur av maissilke med 20 ml tinktur av bukko (Agathosma betulina), og innta en teskje av denne blandingen sammen med vann tre ganger daglig.

Maiskorn og produkter laget av mais anses som trygt å innta som mat. Det er ingen rapporter om kontraindikasjoner eller bivirkninger når maissilke brukes forskriftsmessig. Generelt kan det sies at utskyllingsterapier for urinveiene er kontraindikert hvis man har nyrestein som blokkerer urinlederne, hvis ødemer skyldes svekket hjerte- eller nyrefunksjon, og ved nyrebetennelser (men her kan urten brukes etter anbefaling av lege for å bedre virkningen av antimikrobiell terapi). Mais kan i sjeldne tilfeller gi allergiske reaksjoner, og det har forekommet anafylaktiske sjokk etter eksponering for tørket maissilke.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.