Planteslekta Ledum inneholder fire arter av lavtvoksende, alltidgrønne busker som hovedsakelig vokser på myr i den nordlige tempererte sone i verden. Finnmarkspors er en vintergrønn, 50-100 cm høy, svakt forgreinet busk med rusthårete unge stengler og smale, læraktige blad med innrullet bladkant. Bladene er mørkegrønne og snaue på oversiden og tett rustfiltet på undersiden. De henger rett ned om vinteren. Blomstene sitter i skjermer i greinspissene. De er små, hvite og har fem frie kronblad som er festet under fruktknuten. Frøkapslene er hengende og inneholder tallrike, ørsmå frø. Planten blomstrer i juni-juli. Hele planten har en sterkt aromatisk, terpentinlignende duft og er svakt giftig. Slektsnavnet Ledum skal komme av det greske ordet ”ledos”, som betyr ullkappe, og viser til de ullaktige hårene på undersiden av bladene. Finnmarkspors ligner ikke på noen annen viltvoksende plante i Norge og kan gjenkjennes på lukten alene. Hvis man på varme solskinnsdager ferdes i områder med mye finnmarkspors, kan duften av plantene være så sterk at man får hodepine.

Finnmarkspors vokser i barskogsbeltet i de østlige delene av Mellom- og Nord-Europa, i de nordlige og midtre delene av Asia, i Nord-Korea, Japan og i kalde områder av Nord-Amerika og Canada. I Norden har finnmarkspors en østlig utbredelse og i Norge finnes arten hovedsakelig i Nord-Norge. Planten er sjelden på myrer langs svenskegrensen fra Halden til Engerdal, og på noen andre spredte voksesteder på Østlandet. I Nord-Norge er arten vanlig i indre Finnmark, med spredte forekomster i resten av Finnmark og i indre Troms. Stedsnavnet Porsanger i Finnmark kommer trolig fra planten. De andre artene i planteslekta Ledum finnes i Øst-Asia, Nord-Amerika og på Grønland.

Herba Ledi palustris: Drogen består av friske eller tørkede stengler og blad av finnmarkspors. Plantemateriale blir høstet i naturen. Bladene og skuddspissene samles på sensommeren eller tidlig på høsten og tørkes for bruk i teer og tinkturer. Vår- og sommerblad kan også plukkes og brukes friske i tinkturer.

Det homeopatiske middelet Ledum lages av hele den friske planten, som knuses, has på alkohol og filtreres. Denne tinkturen blir så potensert.

Alle delene av planten inneholder en aromatisk, giftig eterisk olje, med størst innhold i blad og blomster (0,5- 2,5 % av tørrvekten). Giftigheten skyldes seskviterpenalkoholen ledol, og kanskje også palustrol. I seinere år har det vært diskusjon om innholdet av glykosidene arbutin og ericolin også er avgjørende for urtens giftighet, noe som ikke synes å være tilfelle. Videre inneholder finnmarkspors kumariner (scopoletin og palustrosid), flavonoider (hyperosid), garvestoffer, organiske syrer, bitterstoff, voks, harpiks og mineralsalter.

Giftig i større doser. Berusende, slimhinneirriterende, brekningsfremkallende, krampefremkallende, abortfremkallende, sammentrekkende (astringerende), slimløsende, urindrivende, avførende, svettedrivende, desinfiserende og magestyrkende. Utvortes irriterende, øker blodgjennomstrømningen i huden, insektavskrekkende.

Te av finnmarkspors er i folkemedisinen blitt drukket mot høyt blodtrykk, difteri, blærekatarr, forkjølelse, bronkitt, brystsmerter, snue, hoste, kikhoste, astma, magesmerter, nyreplager og svellende frostsår. Utvortes brukt ved forbrenninger, ondartede utslett, insektstikk, skabb, lus, mygg, fluer, flass, soppinfeksjoner, elefantiasis (sykelig tilstand i huden og det underliggende bindevev med sterk økning av dette vev, ”lokal kjempevekst”). Omslag med te laget av finnmarkspors, vassarve og ospebark er blitt brukt mot gikt og ryggsmerter.

Homeopatpreparatet LEDUM brukes ved øyeplager som blodskutte, såre øyne og blått øye etter skade, ved leddsmerter, stivhet, forstuet ankel, smertefulle fotsåler og akutte revmatiske smerter når leddet er hovent og varmt, men ikke rødt. Videre ved sår, dyrebitt, stikksår, blåsvarte hevelser og utslett. 

I Alta og Sør-Varanger er finnmarkspors blitt kalt for rosmarin. Også det engelske navnet Wild rosemary viser til det rosmarinlignende utseendet og den harpiksaktige aromaen, men finnmarkspors er ikke nært beslektet med rosmarin (Rosmarinus officinalis), som finnes viltvoksende ved Middelhavet.

Finnmarkspors har vært en del benyttet i folkemedisinen i Norden og Sibir, på Grønland og i Nord-Amerika. Planten har vært knyttet til vikingenes berserkgang, og Tungus-folket i Sibir brente tørkede blad, sammen med einer (Juniperus communis), som en stemnings- og tranceskapende røykelse ved sjamanenes healingseremonier.

Det er også kjent at eskimoer og innfødte i Nord-Amerika har brukt finnmarkspors og grønlandspors mot en rekke plager. Avkok av blad og stilker er blitt inntatt ved forkjølelse, hoste, influensa, sår hals, halsbrann og svimmelhet. Utvortes er avkoket blitt brukt til vask ved artritt, infeksjoner, utslett og flass. Friske eller tørkede blad ble tygd ved infeksjoner eller smerter i kroppen, og hele eller oppmalte blad ble brukt på sår. I 1773, etter at den beryktede teskatten ble innført i de amerikanske koloniene, ble te av finnmarkspors og grønlandspors (kalt Labrador tea) en tid brukt som erstatning for vanlig te.

I Nord-Norge er det særlig samene som har anvendt finnmarkspors. Det samiske navnet guohcarássi betyr "gras med dårlig lukt". Fra Finnmark er det kjent at et avkok av finnmarkspors ble drukket mot forkjølelse, smerter i brystet, snue, hoste, kikhoste, høyt blodtrykk, difteri og blærekatarr. Avkoket skal drikkes så varmt som mulig og det smaker ikke særlig godt. Det er bare bladene av planten som anvendes, da blomsterknopper og blomster anses som giftige.

Fint oppmalt finnmarkspors ble av og til brukt som omslag, gjerne sammen med vassarve (Stellaria media) og ospebark (Populus tremula), for å lindre revmatiske plager. Et avkok ble enten gnidd på de aktuelle stedene på kroppen, eller man brukte det til å bade de berørte områdene, noe som ble ansett som en god kur ved revmatisme. Sår som skyldtes frostskader, kunne også behandles med et avkok av finnmarkspors.

I Sør-Sverige er finnmarkspors, som på svensk kalles skvattram, også blitt brukt mot kraftig eksem, ondartede utslett, skabb, elefantiasis (sykelig tilstand i huden og det underliggende bindevevet med sterk økning av dette vev) og som søvnmiddel. Urtete av finnmarkspors har ikke den sterke lukten som preger planten, da mye av den eteriske oljen i urten fordamper under kokingen.

Kvister av finnmarkspors ble i eldre tid benyttet i ølbryggingen i stedet for humle (Humulus lupulus) og pors (Myrica gale). Et slikt øl ble kraftig berusende, men ga også hodepine og svimmelhet. I Sverige oppdaget man at elgen spiste finnmarkspors i brunsttiden, noe som skal være grunnen til at planten ble sett på som et afrodisiakum. Bortsett fra geita, spiser ikke husdyrene finnmarkspors, og i Sverige er getpors et folkelig navn på planten.

Den eteriske oljen som finnes i finnmarkspors har antiseptiske egenskaper, og med den kraftige lukten virker planten avskrekkende på ulike insekter og skadedyr. Finnmarkspors ble lagt på låvene og i kornlagrene for å skremme bort mus, og husdyrene slapp lettere unna insektplagen når de ble vasket med et sterkt avkok av planten. Linné forteller at på Öland ble finnmarkspors lagt i halmen i grisebingene for å få bort lus. Også for mennesker har avkok av finnmarkspors vært et tradisjonelt brukt avlusningsmiddel, og kvister kunne legges mellom sengetøyet for å bli kvitt veggelus og skabb.

Finnmarkspors i moderne urtemedisin

Finnmarkspors virker svettedrivende og urindrivende, og har dessuten en brekningsfremkallende effekt. Siden urten også virker slimløsende og betennelseshemmende, har ekstrakter av finnmarkspors vært brukt som ingrediens i hostesafter og antirevmatiske preparater. Sammen med en nervøs refleks, gir den lokalirriterende effekten på slimhinnene en slimløsende virkning ved hardnakket hoste og seigt slim. I nåtidens urtemedisin er finnmarkspors svært lite brukt, men angis å kunne være til nytte ved oppblåst mage og diaré, revmatiske smerter, halsinfeksjoner, hoste og kikhoste. De påståtte virkningene er foreløpig ikke skikkelig vitenskapelig dokumentert, så selv om moderat inntak av finnmarkspors neppe innebærer noen helserisiko, kan ikke innvortes bruk av urten anbefales på grunn av faren for forgiftning.

Homeopatmiddelet Ledum

Det homeopatiske middelet Ledum, som er laget av finnmarkspors, virker infeksjonsdempende og er et viktig førstehjelpsmiddel til innvortes bruk. Det er særlig nyttig mot akutte plager som stikksår forårsaket av spisse gjenstander og insekter, "blåveiser" og andre øyeskader, kutt og skrubbsår. Middelet kan bidra til å hindre infeksjonsdannelse i slike sår og Ledum kan forebygge stivkrampe hvis middelet tas rett etter at man har fått et dypt stikksår. Middelet kan også være aktuelt å bruke (gjerne i potensen D30) hvis man blir bitt av flått eller andre stikkende insekter, og er angitt å kunne være til nytte for å forhindre at man får borreliose. Hudlidelser som kløende eksem og akner (kviser) kan også bedres ved å gi finnmarkspors i homeopatiske doser.

Videre anvendes homeopatmiddelet Ledum ved revmatiske smerter som beveger seg oppover i kroppen, ved stive, smertefulle ledd der personen føler seg varm i kroppen mens den angrepne kroppsdelen føles kald å ta på, ved smerter i stortåballene pga. gikt, og ved smertefulle, hovne og stive sener. Personene som trenger dette middelet, svetter om natten når de er syke. De har ofte sterk kløe i føttene og anklene, og har ellers lett for å forstue anklene. De føler seg gjerne sinte, utålmodige og engstelige, og de foretrekker å være alene. Symptomene bedres i kalde omgivelser og av kalde omslag på det berørte området, mens de forverres om natten, av varme og av berøring.

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Finnmarkspors inneholder en eterisk olje med det giftige stoffet ledol. Ledol har en irriterende virkning og når stoffet inntas, kan det først gi en tilstand av begeistring og beruselse (en slags narkotisk virkning), seinere oppkast, magesmerter og alvorlig diaré. Det har en irriterende virkning på nyrene, urinveiene og kjønnsorganene. Ledol virker også irriterende på livmorens glatte muskulatur og kan fremkalle abort. Derfor er bruk av finnmarkspors kontraindikert under graviditet. Ved inntak av større mengder finnmarkspors kan andre symptomer være muskelsmerter, svimmelhet, følelsesløshet, kramper, lammelser og til slutt bevisstløshet. Forgiftninger etter inntak av store mengder te av finnmarkspors er ofte rapportert, særlig i forbindelse med forsøk på å bruke urten som abortmiddel. Det finnes ingen data vedrørende giftighet ved inntak av bare små mengder urtete og det er ingen rapporter fra Norge om bivirkninger knyttet til folkemedisinsk anvendelse av et avkok av finnmarkspors. På grunn av urtens kjente giftighet, er den imidlertid ikke lenger anbefalt til selvmedisinering. Bruk av finnmarkspors er i våre dager stort sett begrenset til folkemedisinsk anvendelse blant samer, og til anvendelse av det homeopatiske preparatet Ledum.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.