Haredylle er en 40-80 cm høy ettårig urt med kraftig pelerot og glatt stengel som ofte er greina nedenfra. Bladene er tynne, myke, snaue og blågrønne, særlig på undersiden. De øvre bladene er hele, stengelomfattende og med tilspissede og rett utstående ører ved grunnen. De nedre bladene har vingekantet stilk, er fjærflikete med en stor endeflik. Langs bladkanten sitter det myke tenner. Blomsterkurven er kortskaftet, ca. 2 cm bred med snaue kurvdekkblad som til slutt sveller noe ut slik at kurvdekket blir kjegleformet. Blomsterkronene er blekgule. De brune nøttefruktene er forsynt med en fnokk av lange hår som henger på lenge. Planten har hvit melkesaft. Haredylle blomstrer fra juli til september og formerer og sprer seg utelukkende med frø, og hver plante produserer i gjennomsnitt 4700 frø.

Haredylle kommer fra Europa, Vest- og Nord-Asia, Arabia og Nord-Afrika, og er innført og naturalisert i blant annet Nord-Amerika, og arten har i nyere tid fått en nesten verdensomspennende utbredelse. I Norge er haredylle en innført art som nå er relativt vanlig øst, sør og vest i landet, sjeldnere nordover til sørlige Nordland, og bare tilfeldig videre til Finnmark. Haredylle vokser på godt gjødslet hagejord og opptrer som ugras i jord- og hagebrukskulturer, dessuten i gartnerier, planteskoler og hager.

Som matplante er det primært bladene som anvendes, men stengler, røtter og blomster kan også spises. Unge blad er mindre beske enn de eldre. Hvis man klipper ned stengelen før den går i blomst, vil det komme nye blad. Den hvite plantesaften har også vært brukt medisinsk.

Bladene til haredylle er angitt å inneholde omkring 30-40 mg vitamin C per 100 g, 1,2 % protein, 0,3 % fett og 2,4 % karbohydrat, i tillegg til mineraler som kalsium, fosfor og jern.

I folkemedisinen brukt innvortes ved plager knyttet til mage, lever og galle, diaré, hepatitt, forsinket menstruasjon, hoste, astma og bronkitt, og utvortes på vorter, betente hevelser, skader og sår. 

Slektsnavnet Sonchus kommer av det greske ordet sonchos eller sonkos, som er navn på en tistel hos Theofrastos (300 f.Kr.). Artsnavnet oleraceus betyr "spiselig grønnsak" eller "som hører til i kjøkkenhagen". Dyller må ha vært kjent i antikkens Hellas og Roma, for Plinius den eldre (23-79 e.Kr.) forteller at før Thesevs slo i hjel uhyret Minotauros (et vesen som omtales som et menneske med oksehode) i labyrinten på Kreta, ble han gitt et måltid med dylleblad av den fattige bondekonen Hecale. Det viser at haredylle kan gi styrke, og som navnet hentyder, er harer (og kaniner) glade i planten. Ellers har både haredylle, åkerdylle (Sonchus arvensis) og stivdylle (Sonchus asper) blitt brukt som fôr til griser.

Medisinsk bruk av haredylle

Haredylle har i folkemedisinen blitt benyttet på samme måte som løvetann (Taraxacum officinale) til behandling av plager knyttet til mage, lever og galle. Nylig forskning forklarer dylle-arters beskyttende virkning på lever og nyrer gjennom innholdet av polyfenoler, som har evne til å motvirke frie radikaler. Dette kan forklare hvorfor haredylle tidligere hadde godt rykte som en urt mot hepatitt. I Nepal blir saften av haredyllerøtter brukt til å rense gallegangene, og i Kina blir en lokal art av dylle brukt av eldre personer for å opprettholde vitaliteten og viriliteten, og har vært brukt klinisk både ved erektil dysfunksjon og mot stranguri eller dysuri (urinretensjon, smertefull vannlating med urin som kommer dråpevis).

Blant annet på grunn av sin bitre smak, har haredylle en gunstig virkning på fordøyelsen, den er betennelsesdempende, mildt avførende og generelt styrkende. Planten virker ellers menstruasjonsdrivende og leverstyrkende. Et varmtvannsuttrekk av urten har blitt brukt ved forsinket menstruasjon og for å behandle diaré, og en urtete laget på bladene og røttene virker febersenkende. Haredylle var tidligere verdsatt som et melkedrivende middel, trolig på grunn av at den inneholder en hvit melkesaft (jfr. Signaturlæren). En annen tradisjonell anvendelse av urten som har fått støtte i moderne tid, er å bruke melkesaften av haredylle fortynnet i væske til behandling av hoste, astma og bronkitt. Melkesaften har dessuten blitt bruk utvortes til behandling av vorter, og bladene kan brukes som omslag på betente hevelser, skader og sår.

Haredylle er en gammel matplante

Som matplanter har ulike dylle-arter vært kjent i flere hundre år og de har blitt verdsatt av både mennesker, griser og kaniner. Det finnes opplysninger om at haredylle ble brukt som grønnsak allerede i middelalderen, og den brukes fremdeles flere steder i middelhavsområdet. Dylle er fortsatt en ingrediens i insalata di campo (åkersalat) i Nord-Italia, sammen med sikori og løvetann. Som grønn mat blir dyller faktisk brukt i de fleste moderne kulturer i tempererte regioner.

Også i Norden har haredylle blitt spist, og svenske Retzius angir i Försök til en Flora Oeconomica Sveciæ fra 1806 at haredylle med fordel kan anvendes som grønnsak. Fra Sverige oppgir også skolemannen, folkelivsgranskeren og botanikeren Johannes Henriksson (1853-1935) at "ännu på 1830- och 1840-talen använde den fattigare delen av befolkningen i Dalsland og Värmland bladen av kålfibblan allmänt till grönkål, stundom med tillsats av spansk körvel."

Bruk av haredylle som matplante i våre dager

De unge skuddene og bladene til haredylle er delikate å spise friske, og urten sies å være en av de beste av alle viltvoksende salatplanter. Hvis de skal spises rå, bør bladene inntas rett etter innhøsting, da de raskt mister spensten. Smaken minner om løvetann, men er noe mildere. Selv om bladene smaker litt bittert, er haredylle en fin salatplante, særlig når den blandes med andre planter med mild smak. For å ta bort litt av bitterheten, kan de unge bladene bløtlegges i saltet vann og kan da inntas både rå og kokt i supper, stuinger og gryteretter. Når plantene blir eldre, er det best å spise bladene etter at de er kokt, på samme måte som man tilbereder spinat. Skjær bort bladnervene på eldre blad og kok dem i fem minutter. Smaken blir da mindre besk, og den taggete bladkanten mykner ved oppvarming. Blomsterknoppene og blomsterhodene til haredylle er også spiselige, og stenglene kan kokes og inntas på samme måte som asparges eller rabarbra, men er best hvis man flekker bort det ytterste laget før de inntas. Selv om de er harde og ikke særlig velsmakende, kan også røttene av unge planter spises, opphakket eller raspet når de er rå, eller kokt og kjørt i en blender for å fjerne fibrene. Røttene kan dessuten ristes og brukes som kaffesurrogat på samme måte som løvetannrøtter.

Ingen relevante opplysninger om sikkerheten ved bruk av åkerdylle som mat og medisin er funnet i anvendte kilder.  

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.