Startside > Urtemedisin > Kinesisk urtemedisin > Norske planter brukt i kinesisk urtemedisin

Av de 350 planteartene som er mest brukt i kinesisk urtemedisin er det 23 arter som er naturlig viltvoksende i Norge. Tabellen under viser hvilke arter dette er. Ingen av plantene regnes med blant de aller viktigste urtene innen den kinesiske urtemedisinen. 

Under rubrikken "Synonyme navn / Parallelle arter" er det angitt andre vitenskapelige navn på arten i første kolonne, eller navn på andre arter som brukes parallelt med eller i stedet for den angitte arten. For de artene hvor det finnes faktasider hos Urtekilden er det vitenskapelige navnet angitt som en lenke. Nedenfor tabellen er det gitt en kortfattet beskrivelse av den medisinske bruken av urtene i Kina og Vesten. De ulike artene er også vurdert med tanke på innhøsting fra viltvoksende bestander i Norge, eller hvorvidt urten er aktuell å dyrke.

Arctium lappa - Storborre

Storborre er en urt som er i utstrakt bruk både i kinesisk og vestlig urtemedisin, og planten dyrkes både i Europa og Kina. I Norge er arten vanlig i de sørlige delene av landet. I vestlig urtemedisin brukes primært roten, i Kina blir både rota og frøene benyttet. Storborre er i Norge klassifisert som handelsvare, og kan omsettes fritt.

Storborre kan gjerne dyrkes i Norge, også i områder utenfor artens naturlige utbredelsesområde her i landet. Forfatteren har i flere år dyrket storborre uten problemer på Nordmøre. Det er en viss etterspørsel etter roten til bruk i vestlig urtemedisin, men det vil vanskelig la seg gjøre å produsere storborre til konkurransedyktige priser, sammenlignet med det som er produsert lenger sørover i Europa. Les mer om storborre

Artemisia vulgaris - Burot

I kinesisk urtemedisin brukes burot bl.a. til moxa. Minst like vanlig som å bruke burot, anvendes en annen malurt-art som heter Artemisia argyi. Når Artemisia vulgaris benyttes er det i Kina en variant av arten som ikke er viltvoksende i Norge, Artemisia vulgaris var. indica. Burot har liten kommersiell interesse i europeisk urtemedisin, både fordi den i våre dager er lite anvendt, og fordi den er så lett tilgjengelig overalt.

Burot er i Norge, som i store deler av verden, en svært vanlig plante som gjerne kan høstes i naturen. Den betraktes som et ugras, og er en plante som er uønsket fordi den kan gi til dels alvorlige plager for pollenallergikere. Derfor er det uaktuelt å drive kommersiell dyrking av burot i Norge. Les mer om burot

Dianthus superbus - Silkenellik

I TCM brukes artene Dianthus superbus og Dianthus chinensis (kinesernellik) om hverandre. De regnes som bitre, styrkende urter som stimulerer fordøyelsessystemet, urinveisystemet og tarmperistaltikken. Silkenellik har i Eurasia en østlig utbredelse og finnes i Norge viltvoksende bare i Finnmark. Begge artene er vakre prydplanter og så hardføre at de gjerne kan dyrkes i Norge. Hvis QU MAI skal dyrkes i Norge er det sannsynligvis like greit å dyrke Dianthus chinensis som Dianthus superbus.

Kinesernellik trives best i varmt og fuktig klima, i en næringsrik, veldrenert, nøytral eller svakt basisk jord på en solrik vokseplass, men kan overleve også på andre jordtyper. Det er en svært vakker plante som vanligvis oppfører seg som toårig, men som kan være flerårig. Det finnes mange kultivarer som dyrkes som hageplanter. Siden plantene blomstrer rikest første året, for så å bli dårligere det andre året, dyrkes de vanligvis som ettårige planter. Det er en svært variabel art i naturen som har blitt delt opp i opptil åtte ulike varianter.

Urten formeres med frø som sås sent i mars eller begynnelsen av april. I Sør-Kina sås frøene i september eller oktober. De små frøene blandes med sand før de sås, og dekkes lite. Planten kan også formeres med deling i mars eller tidlig i april. Urten høstes om sommeren når blomsterknoppene svulmer opp, men før de åpner seg. På dyrkningsfelt i varmere strøk kan man få to til tre avlinger i året, noe som neppe går an her i landet. Les mer om kinesernellik

Equisetum hyemale - Skavgras

Skavgras er en snelleart som rundt om i verden finnes i flere raser, og arten har totalt sett en sirkumboreal utbredelse. I Norge er skavgras relativt vanlig i mesteparten av landet, men finnes sjelden i store mengder.

I vestlig urtemedisin er den primære bruken av Equisetum-artene knyttet til urinveisinfeksjoner, og stenglene av skavgras har til en viss grad vært brukt på samme måte som åkersnelle (Equisteum arvense). Skavgras virker betennelseshemmende, svettedrivende, urindrivende, slimløsende, febersenkende og blodstillende. Planten kan brukes innvortes i form av en urtete (avkok) til behandling av nyre- og blæreproblemer, men det er nok vanligere å bruke åkersnelle (kjerringrokk) i slike sammenhenger. I kinesisk urtemedisin sier man at skavgras ”sprer vind og hete”. Urten brukes når ”vind-hete” påvirker øynene og gir rødhet, smerter, opphovninger, tåkesyn og for rik flyt av tårer. Den brukes til behandling av konjunktivitt (øyekatarr) og betennelser i tårekanalene når plagene er knyttet sammen med en febertilstand. Siden den ”fjerner hete” bidrar urten også til å stoppe blødninger, og kan være en hjelpende urt ved blod i avføringen eller ved hemoroider. Urten kan også brukes ved urinveisplager som er knyttet til ”hete”. 

Skavgras krever en fuktig vokseplass og vil sannsynligvis være vanskelig å dyrke kommersielt. Det finnes i alle fall ingen tradisjon for å dyrke denne planten i Norge. Når man hadde behov for skavgras enten til medisin eller praktiske gjøremål (skure- og pussemiddel) ble planten plukket i naturen. Les mer om skavgras

Euphorbia helioscopia - Åkervortemjølk

Urten er nevnt i bare én av de gjennomgåtte bøkene om kinesiske medisinplanter, og er nok svært lite brukt i TCM. Vortemjølkarten Euphorbia kansui, som ikke er viltvoksende i Norge, synes å være mer brukt. I vestlig urtemedisin har anvendelse av vortemjølkarter vært knyttet til bruk av tørket melkesaft som avførings- og brekkmiddel (brukt både i folke- og skolemedisinen), og frisk melkesaft mot vorter.

Åkervortemjølk er et ugras som det i dagens situasjon ikke vil være noe som helst grunnlag for å dyrke kommersielt i Norge. Les mer om åkervortemjølk

Ganoderma lucidum - Lakk-kjuke (Reishi)

Reishi er en treboende sopp (kjuke) som vokser på stubber eller røtter av løvtrær på de fleste kontinenter, også i Europa. I Norge kan man finne reishi langs kysten nordover til Trondheim, men soppen er svært sjelden i naturen her i landet. Soppen regnes som verdens mest brukte medisinske sopp, og i Asia er den også anvendt i matlagingen. Reishi har svært mange helsebringende egenskaper og regnes av noen med blant de adaptogene plantene.

Reishi dyrkes nå kommersielt i flere land, hovedsakelig i Malaysia, Kina, Japan og USA. Det er en vanskelig kultur, og det kreves bl.a. en høy temperatur gjennom hele året for å lykkes med dyrkingen. Selv om det er et stort og økende marked for reishi, kanskje mest i andre land enn Kina, vil det temmelig sikkert ikke være mulig å få til lønnsom dyrking av reishi i Norge. Slik dyrking må i tilfelle foregå innendørs i et regulert klima. Les mer om reishi

Juncus effusus - Lyssiv

Lyssiv er ikke brukt i medisinen i Norge, men den svampaktige margen i stråene har vært anvendt som veke i tranlamper. Den porøse margen er den delen av planten som benyttes i kinesisk urtemedisin. Her brukes lyssiv primært til behandling av ”fuktige” og ”hete” tilstander, særlig ved infeksjoner i blære og nyrer.

Lyssiv er en nesten kosmopolittisk art som forekommer i en rekke raser. I Europa (og Norge) finnes rasen Juncus effusus subsp. effusus. I Norge er planten vanlig på Østlandet nord til Ringsaker og i kyststrøk nordover til Nordland. I Kina brukes en annen variant av arten, Juncus effusus var. decipiens.

Lyssiv er en så vanlig plante i naturen her i landet at om det en gang i framtida skulle bli anvendelse for denne arten i medisinen er det lite aktuelt å dyrke den. Det vil være mer enn nok plantemateriale å hente fra viltvoksende planter. Les mer om lyssiv

Lycoperdon perlatum - Vorterøyksopp

Vorterøyksopp er en av de vanligste røyksoppene i Norden. Denne arten er angitt som Ma Bo i to av urtebøkene, mens navnet i andre bøker er tillagt en annen røyksoppart, Lasiosphera fenzlii (syn. Calvatia gigantea). Vorterøyksopp og sporene fra den har i folkemedisinen i Norge vært brukt til å stanse blødninger, en funksjon soppen også har i TCM. Lasiosphera fenzlii er i Kina også tillagt andre funksjoner. Uansett er dette planter som vi normalt høster i naturen og som sikkert er vanskelige å dyrke. De hører forøvrig med til urter som tydeligvis ikke er særlig mye brukt i kinesisk medisin. Les mer om vorterøyksopp

Lycopodium clavatum - Myk kråkefot

Myk kråkefot er en plante med nærmest kosmopolittisk utbredelse, og arten er vanlig over store deler av Norge. Urten er lite brukt i den vanlige urtemedisinen i Vesten, men er råstoff for et av de mest brukte midlene i homeopatien. Med bakgrunn i den sparsomme omtalen som myk kråkefot er tildelt i ulike kinesiske Materia Medica, tyder det på at arten er lite anvendt i kinesisk urtemedisin.

Myk kråkefot er en meget spennende plante som synes å være knyttet til linjer med bestemte jordenergier, noe jeg tror kan ha betydning for urtens potensial som medisinplante. For å klarlegge denne sammenhengen nøyere trengs det imidlertid mer forskning. Les mer om myk kråkefot

Mentha arvensis (Mentha haplocalyx) - Åkermynte

Det er arten Mentha haplocalyx som er den myntearten som primært brukes i kinesisk urtemedisin, mens åkermynte (Mentha arvensis) er en erstatningsart. Åkermynte er en urt som er meget enkel å dyrke, men som lett blir et ugras på litt fuktige steder. Innen vanlig urtemedisin regnes åkermynte som en mindreverdig art, sammenlignet med peppermynte (Mentha x piperita), grønnmynte (Mentha spicata) og andre myntearter. Urten er derfor lite anvendt i vestlig urtemedisin, men er råvare for destillasjon av japansk peppermynteolje. Les mer om åkermynte

Phragmites australis - Takrør

Takrør er den største grasarten i Norge. Den er viltvoksende på fuktig mark og i næringsrikt vann over store deler av landet. Urten er lite brukt i vestlig urtemedisin, og hører heller ikke med blant de viktige artene i kinesisk urtemedisin. Takrør er et gras med kjempestor utbredelse i verden, og det lille behovet som måtte finnes for takrør til urtemedisin kan høstes nærmest hvor som helst. Les mer om takrør

Polygonatum odoratum var. pluriflorum - Kantkonvall

Dette er en annen variant av kantkonvall enn den vi finner viltvoksende i Norge. Kantkonvall er i Norge klassifisert som reseptpliktig legemiddel og urten blir i våre dager ikke brukt innvortes i vestlig urtemedisin. Inntak av store doser (særlig av bærene) kan være skadelig. Det er derfor lite aktuelt å dyrke kantkonvall for medisinsk bruk i Norge. Les mer om kantkonvall

Polygonum aviculare - Tungras

Tungras er et ugras med stor utbredelse på verdensbasis, det er kanskje verdens vanligste ugras. Tungras har et innhold av kiselsyre på ca. 1%, hvorav ca. 0,08% er løselig i kokende vann. Da kiselsyren kan styrke lungenes bindevev, har tungras i flere europeiske lands folke- og skolemedisin vært brukt som middel mot lungetuberkulose og kronisk bronkitt. Særlig har den vært anvendt i teblandinger ved langtidsterapi. Tidligere tiders bruk mot tuberkulose har nå bare historisk interesse. I nyere tid synes tungras å ha blitt mest brukt til te på grunn av sine urindrivende og desinfiserende egenskaper. I kinesisk urtemedisin har tungras vært brukt i over 2000 år. Her har urten vært ordinert for å drive ut innvollsorm, til behandling av diaré og dysenteri, og som urindrivende middel, særlig når vannlatingen er smertefull. Tungras finnes overalt på kultivert jord, og kan høstes hvor som helst. Les mer om tungras

Polygonum cuspidatum (Fallopia japonica) - Parkslirekne

Parkslirekne er en flerårig urt som er hjemmehørende i Asia. Planten er innført i Europa og Nord-Amerika som prydplante i hager. Parkslirekne er også brukt som en jordstabiliserende plante, særlig i kystområder. Når planten har etablert seg, vil den danne tette bestander som konkurrerer ut all annen vegetasjon. Parkslirekne er rangert som en av de 100 mest invaderende plantene i verden, og kan bli et meget plagsomt ugras, noe som også gjelder i Norge. Man må derfor ikke finne på å plante parkslirekne på nye steder.

Medisinsk har parkslirekne inntil nylig vært mest brukt i kinesisk urtemedisin. Det er jordstenglene (rhizomene) som benyttes, og disse samles enten om våren eller om høsten. Urten virker styrkende på blodet og hjelper til å løse opp stagnasjoner i kroppen, for eksempel manglende menstruasjon. I Kina brukes parkslirekne ellers til behandling av blodåresykdommer som arteriosklerose og høye blodfettverdier. I tillegg har urten virus- og bakteriehemmende virkning, og dens betennelseshemmende effekt kan nyttiggjøres ved behandling av akutte infeksjoner, viral hepatitt med mer.

Røttene hos parkslirekne inneholder forbindelser som kalles stilbener. Et av disse har fått navnet resveratrol, og dette stoffet har vist seg å ha mange fysiologiske virkninger. Resveratrol er en kraftig antioksidant og et blodårebeskyttende middel. Det er et fytoøstrogen (naturlige planteøstrogen) som har en kjemisk struktur som er temmelig lik det menneskelige østrogenet, og derfor kan binde seg til østrogenreseptorene i kroppen og gi en østrogenlignende virkning. Les mer om parkslirekne

Prunella vulgaris - Blåkoll

Blåkoll finnes viltvoksende i alle tempererte strøk på den nordlige halvkule, inklusive Europa, Asia og Nord-Amerika. Den er nå innført i Kina og Australia. Når urten skal brukes i urtemedisinen blir den helst høstet fra viltvoksende bestander i naturen.

Blåkoll er en astringerende, svakt bitter urt som kan senke feber og blodtrykket, stimulere leveren og galleblæren, og ikke minst fremme helingen av ulike typer sår. Urten har dessuten urindrivende, antibiotiske og blodrensende egenskaper. I vestlig urtemedisin brukes den innvortes mot diaré og dårlig fordøyelse, for å fremme sårhelingen ved sår i fordøyelseskanalen, og ved for kraftig menstruasjon. Utvortes brukes urten ved mindre skader, sår, forbrenninger, irriterte øyne, sår hals, betennelser i munnen, utflod fra skjeden og hemoroider. Saften fra knuste planter vil kunne dempe kløen fra brennesle og insektstikk. Blåkoll er også brukt i kinesisk urtemedisin, hovedsaklig i forbindelse med ”forstyrret leverenergi”. Det kan dreie seg om tilstander som infektiøs hepatitt, gulsott, tuberkulose, kreft, brysthinnebetennelse og bakteriell dysenteri. Les mer om blåkoll

Pyrola rotundifolia - Legevintergrønn

Legevintergrønn finnes over nesten hele Europa, unntatt Færøyene, Island og Middelhavsområdet. Ellers i Lille-Asia og Sibir, samt i det nordøstlige Nord-Amerika. I Kina brukes hele urten, i Vesten primært bladene. Hvis det blir behov for å samle urten for bruk i urtemedisinen kan det gjøres fra viltvoksende bestander.

Vintergrønn-artene har vært lite brukt i norsk folkemedisin, men er angitt som middel mot sviende øyne. Sørover i Europa hadde planten en mer utstrakt anvendelse. Avkok av bladene ble mye brukt til omslag på hudsykdommer, byller og betente sår, og for å fjerne skrofulose. I følge middelalderlegen Paracelsus fantes det knapt noen bedre urt til å hele sår. Bruken som sårmiddel kan forklares med plantens innhold av garvestoffer.

Legevintergrønn er brukt i kinesisk urtemedisin, men hører ikke med til de viktige urtene. Smaken er angitt som søt og bitter, og urten har en ”varm energi”. Den virker på Lever- og Nyre-meridianene. Legevintergrønn ”sprer vind og fuktighet”, styrker muskler og bein, og kan stanse blødninger. Les mer om legevintergrønn

Rosa rugosa - Rynkerose

Rynkerose blir dyrket på grunn av de vakre blomstene og store nypene, som kan anvendes i matlagingen. I Norge har rynkerose spredt seg i naturen og finnes nå vanlig over store deler av landet, særlig i strandkantene langs kysten. I kinesisk urtemedisin er det blomstene av rynkerose som benyttes.

Sanguisorba officinalis - Blodtopp

Blodtopp er viltvoksende i Europa, Nord-Afrika og tempererte områder av Asia, inkl. Kina. I Norge finnes blodtopp hovedsakelig langs kysten fra Oslofjorden til Hordaland. 

Røttene graves opp om høsten og tørkes for seinere bruk. Anvendes som avkok eller som oppmalt rot. Det er primært som et blodstillende middel at blodtopp i århundrer har vært brukt både i vestlig og kinesisk urtemedisin. Med bakgrunn i den sparsomme utbredelsen som denne planten har i Norge er det ikke å forvente at den har hatt særlig anvendelse i norsk folkemedisin.

I både kinesisk og vestlig urtemedisin har inntak av et avkok av roten blitt brukt ved for kraftige menstruasjonsblødninger og blødninger fra livmoren utenom menstruasjonsperioden. Den sammentrekkende og betennelseshemmende virkningen nyttiggjøres også ved behandling av en rekke fordøyelsesproblemer, som diaré, dysenteri, tarmkatarr, ulcerøs kolitt og irritabel tykktarm, spesielt når det er blødninger. Les mer om blodtopp

Sparganium simplex - Stautpiggknopp

Arten er forholdsvis vanlig på Østlandet, og finnes spredt nordover til Finnmark. I kinesisk urtemedisin er det rhizomene som benyttes. Jeg kjenner ikke til medisinsk bruk av stautpiggknopp i Norge, og det er lite aktuelt å utnytte viltvoksende bestander av denne urten her i landet.

Spirodela polyrhiza - Storandemat

Storandemat er en art med kosmopolittisk utbredelse, men det er en sjelden plante i Norge. Hos oss finnes den utbredt bare på Østlandet. Urten er brukt i kinesisk urtemedisin, men jeg kjenner ikke til at det finnes tradisjon for å bruke andemat i Vesten. Uaktuell å utnytte i Norge. Les mer om andemat

Taraxacum officinale - Løvetann

I kinesisk urtemedisin er det hovedsakelig arten Taraxacum mongolicum som benyttes, mens Taraxacum officinale er en erstatningsart. Vanlig løvetann er opprinnelig viltvoksende i Europa og Vest-Asia, men er nå innført i mange andre områder i verden. Arten anses mange steder som et plagsomt ugras, men dyrkes kommersielt både i USA og Europa. Løvetann til medisinske produkter kommer hovedsakelig fra Øst-Europa. Det finnes ubegrensede mengder med løvetann som kan høstes for medisinsk bruk også i Norge, men siden det er rota som har størst verdi er det en arbeidskrevende urt å høste. Les mer om løvetann

Tussilago farfara - Hestehov

Opprinnelig viltvoksende i Europa, Nord- og Vest-Asia, USA og Canada. Finnes i Norge over hele landet på fuktig leirjord, sand, grus og moldjord. Kan være et vanskelig ugras. I Vesten er det hovedsakelig bladene som er blitt brukt, mens kineserne foretrekker blomsterknoppene og blomstene. I Kina klassifiseres hestehov som en "varmende" legeplante som lindrer kronisk hoste og tungt åndedrett forårsaket av "energitomme" lunger. Hestehov er i Norge klassifisert som reseptpliktig legemiddel, og tidligere tiders bruk av urten som hostemiddel er nå opphørt på grunn av urtens innhold av pyrrolizidinalkaloider, som er potensielt leverskadelige. Derfor er det lite aktuelt å høste hestehov i Norge. Les mer om hestehov

Typha angustifolia (T. latifolia) - Smalt dunkjevle (Bredt dunkjevle)

I kinesisk urtemedisin brukes pollenet av dunkjevlearter. Pollenkornene er astringerende og blir i Kina brukt til å stanse indre og ytre blødninger. Pollenkornene kan blandes med honning og påføres sår eller inntas gjennom munnen for å minske forskjellige typer av indre blødninger - for eksempel neseblod, livmorblødning eller blod i urinen. Pollenkornene blir nå også brukt ved behandling av angina (smerter i brystet eller armen som skyldes mangel på oksygen til hjertemuskelen). Dunkjevle synes å ha vært lite brukt medisinsk i den europeiske tradisjonen.

Begge dunkjevleartene finnes viltvoksende i Norge, hovedsakelig på Østlandet. Siden artene er langt vanligere i andre land er det lite aktuelt å utnytte viltvoksende planter i Norge. Les mer om dunkjevle

Denne artikkelen ble skrevet 11/1 2006